Stjålet hund kommet til rette!

Mandag kveld fant politiet i Kristiansand den 8 måneder gamle valpen Louise, som ble stjålet i Sandnes søndag. En 21 år gammel mann fra Kristiansand innrømmer å stå bak kidnappingen.

Her er bildet av Louise.

Stakkars hund, og ikke minst eier! Eieren må ha hatt det forferdelig! Mannen som tok hunden burde få like streng straff som om han hadde stjålet et barn! Det var godt de fant igjen hunden, og at de fikk tak i mannen som har gjort det. Sånt som dette er jeg redd for skal skje med jenta mi også. Derfor passer jeg veldig godt på henne, og lar aldri noen fremmede håndtere henne alene! Jeg passer på at hun ikke er alene i bilen lenge heller, av frykt for at noen kan stjele henne! De koster jo faktisk over 12 000,- nå disse valpene, og da sier det seg selv at de er populære for tyvaktige mennesker som vil tjene penger.

System med feil…

Enda en negativ test i dag… nå må jeg vel klare å slå meg til ro med at det ikke er noen baby i magen min… Men, så lenge “tante” enda ikke er kommet så tenker jeg at det er noe galt med testen… kanskje er det en baby der likevel… er det ikke 99,9% sikre tester? Det betyr jo at det er 0,1% sjanse for at testen ikke er sikker… jeg blir altså oppgitt over meg selv…

Typisk meg er at ting enten er eller :cry:! Og det blir ikke bedre av at systemet ikke fungerer som det skal. Hadde nå bare “tante” kommet så jeg kunne fungere normalt, men neida, denne gangen skulle det visst gå mer enn de vanlige fem ukene mellom hvert besøk. Og det er ikke godt å si når “tante” kommer, så hvordan i all verden skal jeg klare å regne ut når EL er neste gang? DETTE BLIR BARE UMULIG! har bare lyst å gi opp. Alt er liksom mindre viktig enn å bli gravid. Jada, jeg har masse hobbier og ting jeg kan gjøre… men jeg vil bare få en baby i magen. (og helst uten å måtte ha sex så mange ganger… kunne ikke en vært nok?) Og jeg er fullstendig klar over at stress kan gjøre det vanskeligere å bli gravid.

I stedet for å sette meg ned og være trist, sint og lei meg, burde jeg være rolig, konstruktiv og tolmodig. Jeg burde tenke at dette er opp til Gud, så dette kommer når det kommer, ta det med ro og nyt livet og det jeg har i dag. Vær takknemlig for den fine ungen du allerede har, husk det er mange som ikke får barn i det hele tatt! Dere har ikke prøvd så lenge, det går sikkert, gi deg ett år før du begynner å stresse og være utålmodig. Tenk på fordelene med å ha bare en, billigere, mindre arbeid, mer egentid, slipper å føde en gang til, kan gi all oppmerksomheten til den vi har fra før, ingen sjalusi eller søsken-krangling.

Men, det er bare med fornuften jeg kan tenke sånn, følelsene, de har sine egne tanker: jeg ønsker meg en baby, en liten søt, myk, god, deilig baby. En sånn fin liten en som jeg hadde første gangen, men nå skal jeg nyte det mer, nå skal jeg bare kose meg med babyen. Det gikk jo så fort sist, hvorfor ikke denne gangen? Jeg ønsker meg bare en til, det er vel ikke for mye å be om? Hvorfor kan ikke Gud gi meg det nå? Det passer så bra nå, det er så mange andre som skal ha, så kan vi gå trilleturer sammen til neste år… det passer med aldersforskjellen på barna. Det er jo mange som får mange barn, da, og som de nødvendigvis ikke fortjener eller tar seg særlig godt av! Jeg trenger ikke all egentiden, jeg trenger ikke pengene, jeg vil bare ha en baby!!! Det er å være mamma som gir livet mitt mening, og jeg har mer kjærlighet å gi, jeg har det som trengs for å bli en god mor. La meg få være mamma til mer enn en! Jeg har jo mer å gi!!! Hører du det Gud? Jeg bryr meg ikke noe om det er egenfødte eller andres biologiske barn, jeg vil være mamma til mer enn en! Ellers er det sløs med mine mamma-ressurser!

Jeg adopterer gjerne, jeg trenger ikke å føre mine gener videre. Det er mamma rollen jeg elsker, det er den som gjør mitt liv verdt å leve! Om jeg er biologisk mamma eller adoptiv, det har ingenting å si. Barna er like verdifulle og unike og vakre, og underfulle osv! Åååååååååååååh!

Det er bortimot umulig å konsentrere seg på jobb… jeg bare tenker på dette med baby. At det ikke er noe baby i magen min… at jeg ikke aner når eller om det kan komme noe baby der heller… det gjør meg trist. jeg vil vekk fra dette triste. sove til neste EL, prøve, sove til “tante” er ventet, teste, sove til neste EL… osv. Jeg må gjøre noe! Jeg orker ikke dette… sitter fast i sirup. all denne magen (jeg har stor mage ettersom jeg er stor og har spist masse mat og har SLAPPE muskler i magen) til ingen nytte!! ser veldig gravid ut, men det er bare lureri, det er jo ingen der og de andre damene på lekeplassen som har baby i magen har mye mindre mage enn meg… og alle lurer sikkert på om jeg er gravid. og det er jeg ikke, men jeg vil gjerne være det, og ingen tør å spørre, for sånt spør man jo ikke om før man er ganske sikker. og jeg er trist. Bare trist!

Gidder ikke tenke konstruktivt. Vil være trist og lei meg! Forbanna på alt og alle! Vil ingenting! H§%&#¤##/s verden! Sinna på Gud også!