I dag slutter jeg med sjokolade!

Jeg har greid meg hittil. Det har ikke vært lett, suget er der, men skapet er tomt og jeg har ikke vært på butikken. Jeg tror ikke jeg skal heller, for ikke å bli fristet!

Baasland saken

Jeg kan ikke skjønne hvordan Bodhild Baasland kan mene seg uskyldig i bedrageri når hun har lånt for mye penger i forhold til sikkerheten hun kunne vise til. Det er jo bedrageri! Hun tenkte sikkert at hun aldri ville få bruk for sikkerheten hun stilte, fordi sønnens forretningsaktivitet ville tilbakebetale pengene raskt. Den egentlige skyldige er jo sønnen Bjarte som har lurt foreldrene til å ta opp lån til en forretningsaktivitet som egentlig var gambling på internett. Men, det fritar ikke, etter min mening, Bodhild eller Ernst Baasland fra å være skyldige i å ha bedratt sine venner økonomisk ved å låne penger av dem med sikkerhet i langt lavere verdi enn det de lånte.

Slik saken har kommet frem i media virker det ikke som ekteparet Baasland har bedt sine venner og familie om unnskyldning for at de har bedratt dem. Det virker heller ikke som om de angrer, de fremstår ikke angrende gjennom media. Jeg vet at media fremstiller ikke alle saker korrekt, så det kan godt hende de angrer mer enn noen aner. Det hadde jeg gjort. Men jeg hadde også følt meg skyldig i bedrageri dersom jeg hadde bedratt noen så grovt som dette.

Kanskje er det bare snakk om å ikke erkjenne seg skyldig etter en eller annen paragraf? Men sympati genererer dette ikke!

Slutte med sjokolade...

Jeg hadde tenkt å slutte med sjokolade i dag... men det har jeg visst ikke gjort. Jeg raidet en sparegris (ikke barnas!!) og fant 25 kroner som jeg kunne bruke på en Melkedrøm med karamell og valnøtt. Jeg kunne liksom ikke slutte uten å ha smakt den... men nå skal jeg slutte altså! Det er så lett å si det nå, etter å ha spist en sjokolade... det blir verre i morgen når jeg ikke har noe å stappe i munnen!

Og, ja, den var god. Bedre enn bringebær og yoghurt varianten. Men ganske lik på Smil. Så den er ikke så nyskapende... Og hva skal jeg gjøre når jeg kommer i butikken og de nye variantene er lansert?

Kanskje jeg må be legen om resept på Reductil. Har gått på det før, og det hjalp. Var ikke så sulten hele tiden. For å være sulten er en utfordring! Kroppen "roper" etter noe å putte i seg!

Men så er det jo skummelt da, å kvitte seg med fettburkaen min... For da må jeg kjenne på følelsene mine... og det er skummelt. Og så blir jeg så sårbar. Så ubeskyttet. Og følelsene får plass - hvor stor plass skal de få? Tenk om de tar over kontrollen? Hvor skal jeg gjøre av dem? Hva gjør man når man er glad eller trist og kjenner på det og ikke blir satt ut av det?

Jeg er veldig følsom, og jeg vet ikke hvordan å takle følelsene mine. Jeg lærte ikke det som barn, hjemme var det best å skjule dem, for ellers kunne min far få se at han hadde makt over meg (som han var opptatt av å ha). Mamma sviktet også - hun hadde nok med seg selv og sine egne følelser, og kunne finne på å bruke dem mot meg neste gang hun var sint på meg. Eller jeg fikk til svar at "såpass må du da tåle", eller "ta deg sammen" eller "du bare sier det der for å få oppmerksomhet"... så jeg lærte at mine følelser er feil.

KrF eller Frp for kristne velgere?

I Vårt Land i går* (09/09/09) har Hans Olav Syversen fra KrF og Sylvi Listhaug fra Frp listet opp de fem viktigste sakene for hvert parti som de skal vinne de kristne velgerne på. Jeg mener valget mellom de to partiene er enkelt!

Frps liste:

1. Israel - "Frp støtter deres rett til å ha et sikkerhetsgjerde rundt seg. Vi ønsker også fred, men er samtidig opptatt av at Israel skal kunne forsvare seg." Det kan ikke bli fred i Midtøsten ved at Israel får holde på som de gjør nå! Staten Israel ble opprettet i 1948 av FN for at jøder skulle få en slags kompensasjon for forfølgelsene de ble utsatt for under 2. verdenskrig. Men det gir ikke Israel rett til å oppføre seg dårlig overfor dem som allerede bodde i landområdene hvor staten ble opprettet. Jødene (og det er vel dette mange kristne støtter dem i) hevder at Gud ga dem dette landet og at de derfor har rett til å bo der. Men, så lenge de ikke sørger for å holde fred med sine naboer, vil naboene ikke ønske å ha dem der! Derfor må begge parter i konflikten hjelpes til å bli enige om en ordning hvor de kan leve side om side. Faktisk er det flere kristne blant palestinerne enn blant israelere - så hvorfor mange kristne ukritisk støtter Israel, det skjønner ikke jeg!
2. Strengere innvandringspolitikk - "Mange kristne bekymrer seg over at islam blir sterkere i Norge. Det hadde ikke vært noe problem hvis vi fikk til integreringen, men her i Oslo ever de i parallelle samfunn". Nå er det ikke sånn at alle innvandrere er muslimer! Faktisk er europeiske innvandrere i stort flertall her i Norge. Det er ikke fare for at muslimene overtar makten i Norge! Norge trenger også flere innvandrere til å dekke etterspørselen i helsesektoren. Og dersom man setter seg litt inn i islam, vil man se at det er mange fellestrekk mellom kristendom og islam, og at muslimer slett ikke er de verste innvandrerne å få. Ekstreme tilfeller som er mer skadelig enn sunt, det finner en i alle religioner. Det er da mye verre med dem som kommer hit for å drive med kriminalitet, f. eks. øst-europeiske bander. Disse kan komme rett inn i Norge fordi hjemlandene deres er med i EU og Schengen samarbeidet. Skal vi få til en skikkelig integrering i Norge må vi gi folk lov til å praktisere sin tro, og ikke være så redd for religiøse symboler eller kirker/gudshus, eller å snakke om tro i det offentlige rom.
3. Ekteskapsloven - "Det jeg synes er verst er at barn av lesbiske mister retten til å ha en far. Uansett hvor mye politkerne bedtar det, så går det ikke an å oppheve biologien". Jeg er imot enhver form for kunstig befruktning, enten det er hetrofile eller homofile/lesbiske par som søker. Fordi jeg (som katolikk) mener at livet begynner i det befruktningen er skjedd, og under prøverørsmetoden så befruktes flere egg enn det som settes inn i kvinnen, og dermed lager man liv som så blir kastet. Det er jo også sånn at man bruker annen manns sæd i befruktningen (og det er snakk om at eggdonasjon også bør bli lov) og da er ikke barnet biologisk i slekt med både far og mor som det vokser opp hos. Derfor holder ikke dette med biologi som argument, fordi det er logisk brist i at det er greit at barnet ikke er fars eget men ikke medmors eget... To foreldre er det absolutt beste for et barn å ha. Og barnet trenger både kvinnelige og mannlige forbilder. Men at to kvinner eller to menn som lever i et forpliktende forhold (les: ekteskap) kan være like gode foreldre som en mann og en kvinne, det er jeg ikke i tvil om. (Og ja, her er jeg på kollisjonskurs både med KrF og den katolske kirken.)
4. Stoppe avkristningen - "Vi ser det både i samfunnet og i statskirken. Mange av biskopene som har vært utnevnt av venstresiden er mer opptatt av å drive politikk enn å snakke om kristendom". En enkelt løsning: avskaff statskirken! La kirken selv få utnevne sine biskoper! Det er ikke riktig at en politiker uten noen form for kirkelig erfaring eller teologisk utdannelse skal kunne bestemme hvem som skal lede kirken! Dessuten bør biskoper og andre kirkelige personer engasjere seg i samfunnet for å snakke om kristne verdier og hva som er rett og galt! Det er jo nettopp sånn man unngår en avkristning, med en aktiv kirke!
5. Ny regjering - "Jeg kan ikke skjønne hvorfor KrF heller vil samarbeide med Venstre og Høyre som er for ekteskapsloven, og som ikke like tydelig støtter Israel". Kanskje er ikke ekteskapsloven og Israel det aller viktigste i Norge? Eller så er det sånn at Frp i så mange andre saker og ting er langt fra kristne verdier!

KrFs liste:

1. Det kristne menneskesyn - "Hvert enkelt menneske har like stor verdi. Det gir en klar retning i vår politikk". Ja, vern om livet fra begynnelsen! Og en verdig alderdom! Ikke aktiv dødshjelp som Frp har vedtatt på sitt landsmøte, men som de i valgkampen dysser ned fordi det ikke er populært!
2. Familien - "KrF har tiltro til at familien selv kjenner sin situasjon og selv kan velge omsorgsform".
3. Fattigdom - "Gjelder både innenfor landets grenser og utenfor landets grenser. Henger også sammen med miljø, ikke minst innen bistand".
4. Fred i Midtøsten - "Det gjelder Israel og det. Men vi ønsker også fred for palestinerne. Vi ser gjerne en tostatsløsning som sikrer fred og sikkerhet for alle".
5. Livshjelp - "Det er et paradoks at i et velferdssamfunn som vårt er menneskelivet under press. Både i livets start, gjennom en utvidet rett til sorteringer, og ved livets avslutning".

For meg er valget enkelt, KrF er det partiet som tar kristne verdier på alvor!

*Jeg har ikke funnet artikkelen på VL.no, men sitater merket i "..." er hentet fra papirutgaven.

Har oppdaget en ny sjokolade...

Og det er vel ikke spesielt lurt med tanke på at jeg burde la alle sjokolader, nye eller gamle typer, bare bli værende i butikken!

Freia Melkesjokolade med en fyll av frisk yoghurt med biter av modne bringebær. Det har vi drømt om lenge. I vår andre Melkedrøm har den blitt virkelighet.Vi håper Freia Melkedrøm virkeliggjør dine drømmer om spennende smakskombinasjoner. Nyt dem. I mens vil vi drømme videre. Du kan glede deg til flere varianter av Melkedrøm.

Det kommer flere varianter også... jeg kan vel ikke slutte nå? Huff! Jeg har bare smakt den med bringebær og yoghurt. Den kan minne om Soho, i allefall det hvite fyllet. Og i grunn Yade, også fra Nidar.

Kanskje jeg burde tipse Nidar eller Freia om denne - Cadbury Turkish Delight - favorittsjokoladen da jeg bodde i Australia! (eller helsen min sier at det kanskje er best å la være) Men, altså, denne er god! Melkesjokolade med deilig gélé fyll! Mmmmmm...

Og mens vi er inne på Australia, kanskje jeg skal finne frem til andre favoritt-usunne-spiserier fra den tiden. Men, tross iherdig søking på nettet fant jeg ikke bilde av yndlingsisen - Cadburys Raspberry Swirl (tror jeg den het) - en is i boks med små sjokoladebiter og bringebærgele som gikk i en spiral fra midten og ut til enden av boksen. Når det var veldig varmt, spiste jeg nesten bare is.

"Du er tjukk", Daniel 5 år

Jeg leverte gutten i barnehagen i dag tidlig (som vanlig) og der kommer Daniel på 5 år bort til meg og peker på magen min og sier "du er tjukk". "Å, ja" svarte jeg. Den samme gutten kommenterte at jeg var tjukk mens jeg var gravid også. En av jentene i barnehagen var raskt ute og sa at "hun har jo en baby i magen". Jeg svarte at det er ikke rart jeg har stor mage, jeg har jo en nesten ferdig baby inni der. "Ja, men jeg synes du har tjukke bein også", svarte gutten. Jeg så ned og sa "nei, det synes jeg ikke". For jeg er faktisk fornøyd med leggene og føttene mine. Det er så frekt av barn å kommentere sånt! Og, jeg tar meg ikke nær av det! Herlighet, gutten er 5 år gammel! Jeg synes det forteller noe om oppdragelsen hans, for en plass har han jo lært at noen er tjukke og ikke. Og det er uhøflig å kommentere sånt, selv om det er sant. Gutten har alt for langt hår, og ser pøbel-aktig ut etter min mening, men det sier jeg ikke til noen.

Vår sønn, som er oppvokst med en slank pappa og en overvektig (ja, jeg er jo tjukk) mamma, har aldri kommentert vår eller andre folks størrelse. Fordi vi har aldri snakket om andre folks størrelse (som han har hørt), og jeg snakker heller ikke om at jeg er tjukk (og plages av det) så han hører på. Vår tanke er at han skal lære å akseptere alle slags mennesker - og ikke bry seg om hvordan de ser ut. For vi snakker ikke om andres utseende heller.

Han er for tiden opptatt av at han er større enn og sterkere enn og flinkere enn andre. Da er jeg rask med å minne ham på at sånn er det, noen er høyere enn andre. Og at de andre også har noe de er flink på.

Modell med normal kropp!

Tenk hvis norske uke- og moteblader også kunne hatt slike normale kvinner som modeller! Det bladet hadde jeg i alle fall blitt fast abonnent på! Jeg er så lei av å lese om slanking og kurer!!! :) Jeg fant et blad som er fri for slankekurer - og det er Familien - men desverre er det for bestemoraktig for meg. Så jeg leser om kurene eller hopper over dem - og blir stadig mint på at lykken i livet er å være slank! Da orker man alt og får til alt, og "sprudler og bobler av lykke og energi osv. Det er utmattende å lese om. Spesielt når man sitter der med 200g'en og spiser og leser...

Dessuten er det så mange normalvektige kvinner som føler seg for tykke, og som fokuserer alt for mye på vekt og kropp, i stedet for å nyte livet og føle seg vel i kroppen sin. Hva har det vel å si om man er "fem kilo for mye"?

Alt sitter bare i hodet! Jeg er dobbelt så tung nå som jeg var da jeg var 18, og jeg er mindre skamfull og misfornøyd med meg selv nå! Jeg har bært frem to vidunderlige barn - så får magen heller ha strekkmerker og være slapp og rar! Hengepuppene skulle gjerne være mindre, men samlet sett er jeg en myk og god mamma å kose med.

Selv om jeg nettopp har skrevet et innlegg hvor jeg skrev at jeg ønsker å gå ned i vekt, så har jeg ikke som mål å bli modelltynn. Jeg har vært det også - var ikke så fornøyd med kroppen da heller, jeg har som mål å ikke være helsefarlig overvektig lenger... Være mer normalvektig. I første omgang gå ned til under 100 kg. Da vil jeg ha gått ned så masse at jeg kommer til å føle meg "tynn"...

Jeg vet jeg burde, men jeg er ikke motivert

Ukentlig leser jeg historier om overvektige som har funnet en eller annen diett og som har lykkes i å nå sitt mål - gå ned i vekt. Jo flere kilo, jo større overskrift. Siste historien jeg leste var om denne kvinnen som har PCOS (som meg) og som har gått ned 25 kg. Jeg har også prøvd Grete Roede og Nutrilett osv. Jeg har lykkes en periode, men har ikke fått bukt med det grunnleggende - nemlig trøstespisingen!

Jeg gikk ned 10 kg mens jeg var gravid. :) Jeg kunne sikkert gått ned mer, men jeg spiste godteri på slutten. Jeg fikk beskjed om at jeg fikk en stor baby allerede i uke 20 (uten å ha spist masse godteri), og da tenkte jeg at det ikke gjorde noe fra eller til om jeg spiste godteri, babyen ville bli stor likevel... Så hun ble 4 kg.

Og jeg hadde tenkt å holde min nye vekt og gjerne gå ned mer etterpå. Jeg var så fornøyd med å ha gått ned, og veie 114 kg, i stedet for 123 kg (som da jeg ble gravid). Men, jeg har ikke sluttet med godteriet, så jeg har sikkert gått opp igjen (har ikke turt å veie meg)... og det plager meg jo. Hvis jeg tenker på at jeg har kastet bort denne fine muligheten, blir jeg frustrert og sint på meg selv! Det er så vanskelig å gå ned i vekt, og jeg burde vært så fornøyd - og holdt meg der! :(

Psykologen sier at spisingen min er en form for selv-medisinering (døyve følelsene) eller en måte å kontrollere angsten på. Jeg fikk angst etter fødselen, redd for at jeg ikke skulle greie å være mamma til to. Og så var det skummelt å være så "lett", jeg har vært 120+ i fem år (minst) og nå var jeg under 115... Jeg er redd for å bli tynn og attraktiv... Sånn som jeg var da faren min viste en interesse for meg som han ikke burde... Det var vel også en av grunnene til at jeg følte jeg måtte klippe håret fra langt til bob sveis. Jeg hadde nemlig langt hår som barn og ungdom.

På den måten har han kontroll over meg fremdeles, selv om jeg har kuttet kontakten og ikke anser han som "pappa" lenger, bare far (for meg er det mer fremmed og fjernt). Kanskje kan jeg se kampen mot kiloene som en kamp mot ham? Han skal ikke bestemme at jeg må fortsette å gå med min "fett-burka" lenger. Jeg kan bli tynn (eller i alle fall normalvektig) og ha langt hår og likevel ha kontroll over kroppen min!

Jeg kan kle meg sømmelig og kjedelig sånn at jeg ikke vekker oppmerksomhet eller trigger menns lyster. Mange liker å være attraktive, og jeg vil jo på en måte at mannen min skal finne meg attraktiv, men det er skummelt om andre gjør det, andre som jeg ikke vil skal gjøre det. For det minner meg om da jeg var ungdom, 14 år, og faren min og hans kamerat fant meg attraktiv og kommenterte kroppen min slik menn kan kommentere kvinners kropper. Problemet var bare at en far ikke skal se slik på datteren sin, og heller ikke nevne hvis hans kamerat gjør det. Jeg var jo ikke en kvinne, selv om jeg hadde en kvinnelig kropp.

Jeg var tidlig utviklet og hadde upreget kvinnelige former, og så mange ganger jeg har ønsket at jeg hadde en gutte-aktig kropp, som ikke vekket menns interesse!

Jeg vet at jeg må gå ned i vekt. Jeg er helsefarlig overvektig. Jeg er et dårlig forbilde for barna (selv om de ikke ser trøstespisingen). Men motivasjonen uteblir. Jeg har kjøpt en pakke med pulverkur, men gidder ikke ta noen, for jeg vet at jeg bare er konstant sulten på en sånn kur... Dessuten vil jeg ikke bytte ut frokost og middag, som jeg spiser sammen med gutten vår, fordi jeg vil ikke vise ham at jeg slanker meg. Jeg burde trene, men jeg orker ikke. Jeg har så vondt i knærna, gruer meg til hver trapp jeg må gå i eller hver gang jeg reiser meg fra stolen... Det meste er et ork for tiden, og livet er middels tungt (mao jeg er ikke super deppa, men halvveis).