Jeg har ingenting å gi!

Har ingen grunn til å være deprimert nå. Alt går bra, jobb, hjemme, fint vær, sol, sommer, alle er glade, is, lite klær. Hvorfor er det mørkt inni meg da?

Orker ikke snakke med noen, kan de ikke bare la meg være? Svarer på spørsmål, men begynner ikke en samtale selv. Jeg blir fort sliten, det er jo folk overalt! Inntrykk overalt. Jeg føler meg hudløs, alle inntrykk går rett inn, alle skal ta på meg, kjenne på hudløsheten min, og det gjør vondt! Hvor er beskyttelsen? Hvor er verneutstyret mitt? Det er borte, og jeg kan ikke finne det. Det er defekt. 200g Freia melkesjokolade og 150g vingummi hjelper ikke lenger. Jeg kan ikke øke “dosen”, det er allerede for galt at jeg har i meg så masse… jeg er jo ikke så lett og liten fra før.

Jeg klarer ikke ta innover meg all verdens urett og lidelse og nød og død, samtidig som jeg skal fungere selv, jobbe, være kone og mor, venninne og søster, datter osv.

På jobb skal folk snakke med meg, i gatene på vei til bussen er det masse mennesker, på bussen er det masse folk som snakker (riktignok ikke til meg, men jeg orker ikke høre på hverdagspjattet deres!), hjemme er det folk (mann og barn) som jeg skal snakke med/til og lytte til. JEG HAR INGENTING Å GI! Det er nemlig helt tomt inni meg, og jeg føler at jeg spiller interessert i det folk forteller. Egentlig går det inn det ene øret og ut det andre. For jeg orker ikke å ta i mot alt det jeg hører! Orker ikke alle inntrykkene, hvor skal jeg gjøre av dem? ”Mottakerboksen” er vekk!

Jeg vil bare være alene! Uten noen som trenger noe fra meg. Bare lyst til å ta med hunden og dra til et sted uten andre folk. Hun trenger ikke annet enn kos, et fang, litt mat og vann, og tur. Hun er nærmere meg enn noen andre. Hun krever ingenting. Hun gir og gir og gir, og forventer bare enkle ting igjen. Helt annerledes enn med mennesker.

Jeg drømmer om et lite hus langt fra folk, med utsikt til havet, enkel standard, peis, pledd. Sitte foran peisen med pledd, levende lys, hunden på fanget. Kanskje bare høre klassisk musikk, eller lese bok. Sitte ute, se på havet, ikke trenge å tenke, bare se på havet som “går av seg selv”. Gå tur med hunden. Uten bånd. La henne løpe fritt omkring, se vinden leke med ørene hennes. Kjenne på naturkreftene - jeg og mine problemer blir så små ved havet. Spesielt når det blåser. Jeg er bare et bittelite menneske i en stor verden, og mine store problemer krymper så fint når jeg ser hvilke krefter vinden og havet har.

Det er bare en drøm. Blir aldri realisert. Vi har ikke noen hytte som er sånn, og vi har ikke råd til å kjøpe.

———————————————

Og så kan jeg bli så sinna eller irritert på meg selv! Buhu, hva er det nå jeg klager over! Jeg har jo alt man kan ønske seg: jobb, snill og fin sønn, snill og fin mann, snill og fin hund, fin leilighet, bil, nok penger… Og likevel er jeg DEPRIMERT. Hvorfor?

Helt tom innvendig. Jeg er bare et skall. Går rundt på autopilot. Ingenting gir glede. Sommer er tiden for glede, smil, moro, og alt som har med sol å gjøre. Alle skal være som små soler, lyse opp hverandres hverdag. Gå med fargerike klær for å prise sommeren. Jeg har i et par uker gjort det selv. Knall rosa t-skjorte, skjørt, brune legger, ankelpynt, lakkerte negler. Det har vært en hard kamp mot det destruktive spøkelset. Kanskje det er derfor jeg er deprimert? Jeg er tom etter kampen! Men, jeg gir ikke opp. Det destruktive spøkelset skal ALDRI få vinne over meg!

Synlig

Jeg fortsetter kampen mot det destruktive spøkelset, jeg fortsetter å være synlig! I dag en mønstret overdel. Når tankene kommer, sier jeg inni meg “å, kutt ut!” eller “bare stopp med det der, jeg gidder ikke høre på deg!”

Men følelseskaoset er ikke borte… nå er 200g melkesjokolade og en pose smågodt spist. Og dagen er langt fra over… Regnet i går ut at jeg spiser minst 1000 kcal med godteri om dagen. Min vanlige mat ligger på 1400 kcal. Så hadde jeg ikke spist godteri, ville jeg gått ned i vekt bare ved å spise vanlig mat. Jeg lurer på om det var riktig utregnet, for jeg synes liksom det var så lavt! Men, det stemmer sikkert, for jeg har ikke gått opp mer enn et par kilo siden før jul, selv om jeg altså har spist minst 1000 ekstra kcal om dagen.

Det rare er at jeg kjenner på en motvilje mot å skulle gå ned i vekt. Jeg vil jo bli enda mer synlig da, og i tillegg miste min beskyttelse mot omverdenen. Alle mine kiloer som er min beskyttelse… som gjør at jeg ikke blir sett på som attraktiv, jeg blir nesten et intetkjønn. Hvis noen ser meg, så tenker de bare “huff, hun var tjukk”. Eller at jeg er ekkel, men det er greit, for det synes jeg jo selv også.

Jeg er avhengig av sjokolade. Hvis ikke jeg får sjokolade blir jeg sint og irritert. Må ha det hver dag. Viser ingen at jeg spiser det. Gjemmer det i veska, og spiser i det skjulte. Glad jeg har eget kontor…

Usynlig

Hvem er det som forteller meg at mitt mål skal være å bli usynlig? Hvorfor skal jeg føle at jeg trenger en slags straff i dag fordi jeg gikk med rosa skjørt og t-skjorte i går? Straffen skulle være å ikke pynte seg i dag. Ikke nytt og fint skjørt, ankel-lenke, hårbånd, plast perle kjede, neglelakk, fargerikt hårbånd, smykker osv. I dag skulle jeg nærmest gjøre bot, og gå i stygg t-skjorte, slitt dongeri (ikke moteriktig slitt) og med ustelt hår. For det er stygg jeg skal være… det er stygg jeg fortjener å være. I følge mitt “destruktive spøkelse”! Det er det jeg kaller min over-kritiske side, den er veldig destruktiv, og spøkelse refererer til opplevelsene i oppveksten, som lærte meg at jeg ikke er noe verdt.

I det siste har mitt destruktive spøkelset blitt sterkere, det har vært litt svakt en periode, men nå har det kommet på en lur måte å få makt og kontroll igjen: selvskading. Det holder ikke lenger å trøstespise, innimellom må det sterkere virkemidler til. Når følelsene inni meg er for sterke for at jeg skal klare å takle dem, da kommer det destruktive spøkelset frem og forteller meg hvor dust jeg er som har så sterke følelser at jeg ikke klarer å takle dem, og hvordan andre rundt meg synes jeg er tåpelig, og hvor mye skade jeg gjør med mine følelsesutbrudd. Jeg setter sikkert varige spor hos ungen min, og mannen min må jo bli lei av meg. Så går jeg løs på meg selv med kniv sånn at det blir varige merker. Det er ikke så farlig at det blør, men det må bli arr. Jeg slår meg også, med hendene eller noe hardt jeg finner der jeg måtte være. Ungen har ikke sett meg sånn, jeg har passet på så jeg ikke får sånne små sammenbrudd når han er hjemme eller våken. Jeg vil ikke han skal se det heller. Han er så omsorgsfull og opptatt av at alle skal ha det bra.

Jeg vet at jeg trenger hjelp, og jeg har blitt henvist til psykolog. Så gjenstår det å se hvor lenge jeg må vente…

Josef Fritzl gråter seg i søvn

BUHU! Hører på radionyhetene at Josef Fritzl visstnok gråter seg i søvn hver kveld og at fengselsbetjentene har sagt dette til Daily Mirror.

Dette er bare tull og tøys! Den mannen er ikke i stand til å føle noen form for skyld, og har ikke samvittighet. Hadde han hatt det, hadde han ikke gjort det han har. Det kan godt hende han gråter, men det er vel i såfall fordi han er lei seg over at det ikke er han som lenger har kontroll over livet sitt, og at han er avslørt. Han har mistet sitt ansikt utad, og det kan han føle vanskelig. Men at han er lei seg for det han har gjort, nei det er bare tull!

Etterlyst av Interpol!

Kan du identifisere denne mannen? I så fall skal du ta kontakt med Interpol eller politiet nær deg, for dette er en etterlyst overgriper. Bildene av ham ble funnet på en norsk harddisk og nå trenger Interpol hjelp til å identifisere vedkommende. Hvis du tror du vet hvem det er, så ikke nøl med å tipse Interpol! Så kan mannen stoppes!

Incest-tragedien i Østerrike

Det er så mye som er skrevet om detaljene og hemmelighetene fra denne tragiske saken. Og mer kommer. Stadig nye hemmeligheter avsløres, og journalistene vil ikke gi seg før saken er ferdig dissektert og de har fått frem alle de “juicy” detaljene som selger aviser. For det er slikt journalister bryr seg om, å selge aviser.

Skulle ønske de kunne være interessert i å opplyse folk om hvordan overgripere skjuler sine overgrep, sånn at flere overgrep kan avdekkes. Faktaopplysninger om sånt som at de aller fleste overgripere er tilsynelatende normale mennesker, at det er helt vanlig at naboer, storfamilien/slekten, venner og andre ikke har sett noe som kan minne om at vedkommende er en overgriper.

Det kan skje i din vennekrets, i din familie og i ditt nabolag!

Ikke tro annet! Får du så lite som en bitteliten anelse om at noe er galt, så ta kontakt med noen som kan rettlede deg! Tips til barnevernet en gang for mye i stedet for en gang for lite!!