Har akkurat lest ferdig Dagbladet Magasinet artikkelen "Mysteriet Cato" og sitter igjen med en trist følelse. Jeg fikk så vondt av Cato Solberg som artikkelen handlet om. Han har vært
savnet siden januar i år, og hunden, hans faste følgesvenn, ble funnet farget svart og bundet til et busskur tre uker etter siste gang noen hadde kontakt med ham. Han jobbet i butikk i 7 år, var assisterende butikksjef, men får plutselig sparken og blir veldig deprimert. Han trente styrke og tok anabole steroider, og røyket hasj. Fikk etterhvert endel psykiske plager, og kunne være truende og høylytt. Han hadde i perioder ingen sted å bo, og moren fikk besøksforbud mot ham. Faren døde av kreft i 1999 og det gikk veldig inn på ham.
Familien mener politiet ikke har gjort nok for å prøve å finne ham, men politiet sier de har gjort det de kunne. Men, selvsagt har politiet vært påvirket av det faktum at han bodde på et slags hospits og hadde ikke jobb og hadde psykiske problemer og et visst rusmisbruk (familien sier han ikke brukte sterkere stoffer enn hasj), på det tidspunktet han forsvant. Det er vel ikke sjelden at "sånne" (som man lett kan tenke om Cato Solberg) forsvinner for familien og dukker opp igjen på et lugubert sted eller som overdosedødsfall. Selvsagt ville politiet jobbet hardere for å løse saken dersom dette var en mann i fast jobb uten rus eller psykiske problemer.
Og nettopp det at det er så lett å plassere "sånne" i båser - rusmisbruker - psykisk syk - osv. gjør at denne historien gjorde så inntrykk! For mennesker er alltid mer enn det man ser ved første øyekast. Her snakker familien og en venn om et varmt menneske, en gutt som var mye sammen med og knyttet til moren som barn, en som ble mobbet på skolen fordi han var lubben, en som ble deprimert av den motgangen han møtte i livet, og som mistet grepet og kontrollen på sitt eget liv, og som kanskje ikke var mottakelig for hjelp heller. Det er mange flere av oss enn vi liker å tro som kunne havnet nettopp i denne situasjonen! Flere sånne historier kunne gjort oss mer vare for at alle mennesker har en verdi, og alle som faller utenfor hovedstrømmen i samfunnet burde vi ta bedre vare på!
Jeg blir sint og trist på denne mannens vegne, får lyst til å beskylde moren hans for omsorgsvikt som ber om besøksforbud mot sin egen sønn, som lar ham bo ute/uten fast bolig mens hun selv har en ferieleilighet i Bulgaria! Men hva vet vel jeg om hva hun har gjort og ikke gjort opp igjennom livet hans? Hvis han selv ikke er mottakelig for hjelp, hva kan folk rundt ham da gjøre? Det høres hjerterått ut å be sønnen holde seg unna når han er psykisk syk og egentlig trenger hjelp. Men kanskje så han det ikke selv? Kanskje var hun redd for ham? Han hadde trent mye med vekter og var sikkert veldig sterk. Potensielt farlig hvis han ble sint. Kanskje er det ikke en person som kan klandres for at livet hans datt sammen på et tidspunkt. Kanskje er det summen av det han opplevde - mobbingen som barn, farens død av kreft, skoletrøtthet, oppsigelse fra jobb, brudd med kjæresten, hasjrøyking og anabole steroider - som gjorde at han ikke greide holde seg innenfor normalen.
Hvordan hjelper man egentlig folk som faller utenfor? Skal vi ikke bare si at hver enkelt har ansvar for sitt eget liv, og de som ikke greier ta det ansvaret og heller ikke klarer å be om hjelp, de får seile sin egen sjø? Mange snakker så varmt om at samfunnet burde ta bedre vare på dem som faller utenfor, men hva gjøres det egentlig? Min opplevelse er at samfunnet bare blir mer og mer "normal"-fokusert! Og trenger du hjelp må du be om den selv, og du må selv finne ut av hva du har krav på og rett til osv. Og ved å stille krav til folk så motiverer du dem liksom til å være "normale". Det er visst "normalt" å like å bli stilt krav til og ville oppfylle disse kravene. Men når man er psykisk syk eller (jeg liker bedre å si) har psykiske plager (for man er jo mye mer enn selve diagnosen) så passer ikke de "normale" kravene og du orker ikke alltid oppfylle dem! Men, lærer det norske sosialdemokratiet oss, da kan du heller ikke forvente å få noe (penger, hjelp, hva som helst egentlig...). For lysten til innsats og arbeid ser ut til å skulle være et av våre viktigste behov som vi til enhver tid søker tilfredsstilt!?! Og hvis ikke, da skal vi straffes med lave trygder og dårlig kvalitet på hjelpen. For de rådende myndigheter ser ut til å tro at ved å tilby folk en levelig situasjon som ikke innebærer et krav til arbeid og innsats, ja så vil alle ønske seg en slik situasjon. For et trist menneskesyn!
Hva kunne hjulpet Cato Solberg? Umulig å si basert på den sparsommelige informasjonen vi får i artikkelen. Familien, som han ikke hadde kontakt med på tre uker eller lenger uten at de fant det merkelig, mener han ikke var suicidal eller tok kraftigere stoff. Men hva vet vel de om det? (Hva vet vel jeg om det?) Og hvem blir ikke suicidal når det du har i livet er en mor som ikke ønsker besøk av deg, venner som ikke bryr seg, en bror som har nok med sin egen sykdom, en hybel i et tvilsomt hospits, rusmisbruk og psykiske plager. Altså hvordan motiverer man seg til å leve med slike forutsetninger?
Den nærheten han hadde til hunden vitner om at han ikke ville forlatt hunden frivillig. Dessuten er det jo lite sannsynlig at han ville farget den svart. Og skulle han forlatt den for å ta sitt eget liv ville han sikkert ha sørget for at hunden hadde det bra - som å levere den til broren. Eller han ville tatt den med seg inn i døden, kanskje.
Denne artikkelen satte igang mange tanker og følelser hos meg. Jeg håper familien får svar på hva som har skjedd med Cato Solberg. Eller at han kommer tilbake i live. Jeg håper artikkelen gir politiet nye tips som kan føre til en oppklaring. Jeg håper mange leser artikkelen og sitter igjen med en forståelse av at selv en "sånn" har en interessant historie, og er verd like mye som alle andre mer produktive her i samfunnet. Og at det vil føre til at vi jobber for et varmere samfunn hvor folk som faller utenfor ikke faller like mye utenfor som før... svulstige ord... men forandringen må starte et sted, og hvorfor ikke hos deg og meg?
