Hvem er det som forteller meg at mitt mål skal være å bli usynlig? Hvorfor skal jeg føle at jeg trenger en slags straff i dag fordi jeg gikk med rosa skjørt og t-skjorte i går? Straffen skulle være å ikke pynte seg i dag. Ikke nytt og fint skjørt, ankel-lenke, hårbånd, plast perle kjede, neglelakk, fargerikt hårbånd, smykker osv. I dag skulle jeg nærmest gjøre bot, og gå i stygg t-skjorte, slitt dongeri (ikke moteriktig slitt) og med ustelt hår. For det er stygg jeg skal være… det er stygg jeg fortjener å være. I følge mitt “destruktive spøkelse”! Det er det jeg kaller min over-kritiske side, den er veldig destruktiv, og spøkelse refererer til opplevelsene i oppveksten, som lærte meg at jeg ikke er noe verdt.
I det siste har mitt destruktive spøkelset blitt sterkere, det har vært litt svakt en periode, men nå har det kommet på en lur måte å få makt og kontroll igjen: selvskading. Det holder ikke lenger å trøstespise, innimellom må det sterkere virkemidler til. Når følelsene inni meg er for sterke for at jeg skal klare å takle dem, da kommer det destruktive spøkelset frem og forteller meg hvor dust jeg er som har så sterke følelser at jeg ikke klarer å takle dem, og hvordan andre rundt meg synes jeg er tåpelig, og hvor mye skade jeg gjør med mine følelsesutbrudd. Jeg setter sikkert varige spor hos ungen min, og mannen min må jo bli lei av meg. Så går jeg løs på meg selv med kniv sånn at det blir varige merker. Det er ikke så farlig at det blør, men det må bli arr. Jeg slår meg også, med hendene eller noe hardt jeg finner der jeg måtte være. Ungen har ikke sett meg sånn, jeg har passet på så jeg ikke får sånne små sammenbrudd når han er hjemme eller våken. Jeg vil ikke han skal se det heller. Han er så omsorgsfull og opptatt av at alle skal ha det bra.
Jeg vet at jeg trenger hjelp, og jeg har blitt henvist til psykolog. Så gjenstår det å se hvor lenge jeg må vente…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar