Jeg ønsker meg ny bil - kan jeg sende regning til min far?

Hver gang jeg hører eller leser om en trafikkulykke med omkomne, må jeg sjekke om det kan være min far som har “lagt på røret”. Mange ting hadde blitt veldig mye enklere om han forsvant fra jordens overflate… Han skal sikkert leve superlenge, bare på trass, og bruke opp alle pengene sine før vi får arve dem… Jeg ønsker meg f.eks ny bil. Går det an å sende regning på forskudd på arv, tro? Jeg har fått 300 000,- mindre i forskudd på arv enn mine to andre søsken. Nå hadde de pengene kommet godt med, så kunne vi kjøpt en ny bil for dem. Kunne tenke meg en Volvo V40 f.eks. Eller en Toyota Verso. Sistnevnte koster litt over 300 000,- så da kunne vi betalt bilen kontant.

Men, nei, får vel ta opp et lån, og vente til jeg blir gammel og grå før mannen legger på røret og vi får arve alt skrotet hans… for pengene har han sikkert brukt opp eller funnet en måte å lure unna oss på. Overfører dem kanskje til sin nye dame og hennes barn. Som sikkert synes han er en topp fyr… ja, det var jo ikke de som vokste opp med “faren fra h…..”

Lommemannen “beklager”…

– Han beklager veldig det han har gjort. Han er jo en oppegående, intelligent mann som nå viser stor forståelse og innlevelse i situasjonen til ofrene sine. Men han understreker at han aldri har brukt tvang eller fysisk vold, sier mannens forsvarer, advokat Gunhild Lærum til Dagbladet

Jeg lurer på om advokat Lærum faktisk tror på at han beklager det han har gjort…? Har han virkelig aldri brukt tvang? Mener han med dette å si at ofrene frivillig lot seg utnytte/misbruke av ham? Og samtidig beklager han? Hva er det å beklage dersom det var frivillig? Kanskje de synes det var fint også? Kanskje de synes det var spennende? Er det så farlig å kjenne på en voksen manns tiss? Var det ikke bare litt gjensidig hygge og kos, kanskje?

Nei, at lommemannen beklager det han har gjort, det er like usannsynlig som at Josef Fritzl angrer seg. Disse mennene har ikke samvittighet, de er ikke i stand til å angre, eller beklage. De kan si at de angrer og beklager seg, men det er bare fordi de vet at det er det som forventes av dem. Ikke fordi de virkelig mener det. De er mestre i å spille skuespill og manipulere menneskene rundt seg. Men tro ikke et ord på at det virkelig er anger eller beklagelse! Det handler om hvilket ansikt de har utad. Det er ikke sjelden misbrukere beklager og unnskylder seg og sier at dette skal aldri skje igjen. Til og med etter fengselsstraff for lignende ting, så begår de samme handlinger omigjen og omigjen.

Bare et spørsmål: hvorfor er det først nå han beklager eller angrer seg? Dersom denne mannen er så oppegående og intelligent som advokaten vil ha det til, hvorfor har han ikke tidligere vært i stand til å beklage og angre og slutte med handlingene sine? Ja, for riktig oppegående og intelligente mennesker vet nemlig forskjell på rett og galt, og tar ansvar for sine handlinger og forsøker å leve riktig. Har man gjort en feil så skal man forsøke å ikke gjøre den igjen. Det virker ikke som om lommemannen eller Josef Fritzl, eller andre overgrepsdømte virkelig gjør så mye for å forhindre at de gjør samme feil igjen.

At lommemannen har innlevelse og kan sette seg inn i situasjonen til sine ofre, det er et hån mot ofrene! Ikke i det hele tatt er mannen i stand til det. Hadde han det så hadde han sluttet for lengst! Det må bli slutt på at folk tror på disse løgnene! Det er min oppfordring til alle som virkelig er oppegående og intelligente. Ikke utspekulerte, kyniske og uten empati. Ikke tro på disse løgnene!

Bevis på at angeren ikke stikker så dypt!

I 1994 ble mannen i 50-årene dømt for seksuelt overgrep mot en ung gutt. Likevel startet han egen barnehage og engasjerte seg i ungdomsarbeid i den lokale menigheten. Nå er han på nytt tiltalt for overgrep mot et barn.

Av Anders Sooth Knutsen | Jon Theodor Hauger

Publisert 10.02.2006 - 07:30 Oppdatert 10.02.2006 - 08:31

Denne mannen sonte fengsel for det overgrepet han ble dømt for i 1994. Og lovet sine omgivelser bot og bedring. Likevel engasjerer han seg ungdomsarbeidet i menigheten og han begår altså nye overgrep som han blir dømt for igjen.

I 1994 ble mannen dømt for et nesten identisk overgrep. Også da var offeret en 13 år gammel gutt, ansatt som mannens sommerhjelp.

Overgriperen innrømmet den gangen de utuktige handlingene. Han ble dømt til 45 dagers fengsel i Eidsvoll forhørsrett.

Og i 2007 dømmes han for nok et overgrep. Han ble også dømt i 2006. Og han hevder å angre og er lei seg for det som har skjedd.

Hallo! Burde ikke én dom være nok? Hvordan kan noen tro på at denne mannen angrer seg? Når han gjentar og gjentar sine gale handlinger selv etter dom? Han vet at samfunnet regner hans handlinger som gale, likevel fortsetter han. Tenker han på sine ofre? Angrer han seg? Neppe. Han tenker på sine egne syke lyster, og det er kun tilfredsstillelsen av dem som betyr noe for denne mannen. Ingenting annet!

Lar halmstrået ligge

Enn så lenge i alle fall… Tok ikke noe test i dag tidlig. Gidder ikke kaste bort 90,- på et negativt resultat. Så nå venter jeg i stedet på “tante” sånn at jeg kan komme meg inn i neste syklus og se fremover… Mens jeg sloss mot min automatiske “ta-sorgene-på-forskudd” tankegang. Fordi det ikke gikk denne gangen, så kommer det ALDRI til å gå, tenker jeg… og det er bare å gi opp med en gang i stedet for å innbille meg at jeg kan være så heldig å få en baby til. Og så ender jeg opp med å føle meg dum og teit som tror at jeg kan få det jeg ønsker meg, en baby til. Og jeg blir sint og lei meg. Sint på Gud som ikke gir meg en baby i magen selv om jeg ønsker det. Hva skal jeg med Gud i det hele tatt? Må jeg ikke ordne opp selv kanskje? -Her blir det masse rot og kaos kjenner jeg- Hva skal jeg med en slapp gammel gubbe som sitter oppe på skya si og ser ned på oss mennesker og bare gidder å blande seg inn når han finner det for godt? Ser alle som har det så vondt, og likevel ikke gjør noe med det! Og han skal liksom være allmektig? Jeg skjønner det ikke, og jeg er sint! Jeg er sint og trassig som et lite barn som ikke får viljen sin. JEG VIL HA EN BABY NÅ! Det er nå det passer å bli gravid, det er nå jeg vil det, og da skal det skje!!

Og så har vi min sindige mann som tar alt med ro. Skjer det ikke denne måneden, så kan det skje neste måned… eller han synes han (og vi) har vært så heldige å finne hverandre og få den fine gutten vår, at han føler seg bortskjemt. Skulle vi få en baby til, ville det bare være en bonus, men slett ikke noe vi kan forvente. Vi har jo allerede vært så heldige i forhold til så mange andre som ikke er så heldige som oss. JADA, jeg vet at dette er det mest fornuftige fokuset å ha, fordi det gjør at man blir takknemlig for alt man har i stedet for å fokusere på det man ikke har.

På mange måter føler jeg meg heldig. Jeg vet at livet slett ikke er rettferdig. Og at livet (eller Gud) ikke gir deg det du fortjener. Man må liksom gjøre det beste ut av det… og da er det helt klart lurt og fornuftig og riktig osv å tenke som min mann. La fokuset være på at det er så mange som har det så mye verre enn meg, så jeg har vært heldig i mitt liv… Han har jo riktignok hatt ett lettere liv enn meg, men det er mange som har det verre enn meg også. Mormor også er god på dette med riktig fokus: “vi har så mye å være takknemlig for”. Hun takker Gud for alt som er bra. JEg lurer på hvem jeg skal forbanne eller være sint på for alt som er vondt? Hvis jeg skal takke Gud for alt som er bra, er det han som gir meg de gode tingene? Og hvorfor har han ikke sørget for at mine søsken har det like bra som meg? Det er endel ting her jeg ikke har svar på. Aner ikke helt hvor jeg kan finne dem heller, dette er av de mer eksistensielle spørsmålene i livet… Og det finnes ikke en universell fasit. Noen mener at man har det slik i dette livet fordi man var en god eller dårlig person i sitt forrige liv, og hvis man er en god person i dette livet kan man få det bedre i neste osv. Andre mener at prøvelser og gleder sendes fra Gud. Prøvelsene er Guds test av oss og gjør oss til bedre mennesker. Den sliter jeg med å akseptere! Barnet er da uskyldig fra fødselen av, og jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene den prøvelsen det var å leve sammen med en far som misbrukte meg fysisk og psykisk. Atter andre mener at man er i stand til å gjøre gode og onde ting av seg selv, som en følge av syndefallet, og at Gud går med deg gjennom alle tingene. At Gud ikke er allmektig i den forstand at han har makten over alt og alle, men at det er frivillig om folk vil følge hans regler eller ikke, og derfor er det onde ting i verden, for da synder folk og synd er ting som gjør at man har avstand til Gud (gale ting som Gud ikke vil at menneskene skal gjøre). Jeg holder vel egentlig mest med den siste tanken her.

Jeg tror at Gud finnes. Jeg tror også at det finnes en Djevel. Gud gir menneskene fri vilje, og den kan de bruke som de selv ønsker. Han ønsker at menneskene skal velge å leve slik han sier er rett, men det er det mange som ikke gjør, og derfor er det ondt her i verden. derfor er det noen som lider og har det forferdelig - fordi noen andre lager det vondt for dem! F.eks pga kriging, utnyttelse av jord, mishandling osv. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Hadde min far levd etter Guds regler for rett og galt, hadde ikke mine søsken og jeg hatt det så vondt i dag. Vi hadde hatt en god oppvekst og en sunn bagasje

Neida II

Føler meg trist, tom (bokstavelig talt). Vil jo så gjerne…

Men, i følge testpakken, skal man teste med en gang om morgenen, og det har ikke jeg gjort. Det har vært litt utpå formiddagen… og det er halmstrået jeg klynger meg til - at det er så tidlig at mengden hcg ikke er stor nok til at testen blir positiv når som helst på dagen. Så i morgen tidlig får jeg gjøre en ny test. Er den også neg. da må jeg vel innse at det slett ikke vokser et nytt lite familiemedlem inni meg…

Fatter ikke hvordan mannen min kan være så rolig med dette. “Går det ikke denne måneden, så gjør det kanskje det neste måned”, sier han. Og går det ikke i det hele tatt, så er han ikke lei seg for det, for vi har jo en fin gutt fra før.

Haga går av - media har gjort det igjen!

Så har media greid det igjen: presse en statsråd til å trekke seg. Javel, så var det hun gjorde ikke helt stuerent og i strid med reglene på området, men den forfølgelsen hun har vært utsatt for den siste tiden, har vært helt ute av proporsjoner! Når alt fra Dagbladet til NRK slår opp Hagas ulovlige brygge og stabbursutleie som hovedsaker, da har de jammen lite å melde om!

Selvsagt skal en rikspolitiker og statsråd gå foran som et godt eksempel, og ikke bedrive denslags lemfeldige omgang med regler, men det er da virkelig ikke en sak som er av rikspolitisk viktighet! Og det er ikke en sak som gjør henne uegnet som olje- og energiminister. Dette hadde ingenting med olje- og energi å gjøre. Det er helt greit at det blir tatt opp og avslørt, men det får være grenser for hvordan ting skal blåses opp! Kunne hun ikke bare betalt en bot og fått en ripe i lakken, og så ferdig med det? Hvorfor må media starte en aksjon for å felle henne, med engang de får ferten av noen misligheter?

Media kaster bort vår tid med å fortelle oss slike uviktige nyheter. De skulle heller brukt tiden på å fortelle oss noe vi har nytte av å vite om. Ikke sånt sladder tull!

Neida

Baby i magen NÅ!

I to år var jeg veldig overbevist om at jeg bare skulle ha ett barn! Jeg synes ingen andre babyer (enn min egen) var søt eller god eller noe som helst. Jeg synes synd på dem som fikk sin første baby, de kunne vente seg et “helvete”… jeg er stadig glad for at jeg aldri mer skal få min første baby! Det er grusomt, men det er verdt det! Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor noen ville seg selv så vondt at de fikk flere enn en baby.
Men så, for nesten et halvt år siden, begynte jeg å like babyer igjen. Nå er jeg helt babyfrelst, og vil ha en baby i magen så fort som mulig! Hver gang jeg får visshet om at jeg ikke er gravid er en skuffelse. Tenker at jeg aldri kommer til å bli gravid, og at jeg burde være takknemlig for at jeg i det hele tatt fikk én. Og for all del, jeg er SUPER glad i ungen min. Det finnes ingen mer perfekt og mer vakker og fin og ja, perfekt, enn ham! Han er alt man kan ønske seg. Likevel ønsker jeg meg altså en til. Hvorfor vet jeg ikke, akkurat som jeg ikke helt visste hvorfor jeg i ønsket meg baby den første gangen. Det er litt uforklarlig. Jeg som i to år var veldig overbevist om at jeg aldri mer skulle gå gravid og aldri mer føde, jeg lengter nå etter å bli gravid. Fødselen gruer jeg meg til, men det tenker jeg ikke på nå, nå handler alt om å få en liten baby i magen.
Og det er så typisk meg: Alt eller ingenting!
Mannen min er happy uansett han… han synes det er greit med én, og så får tiden vise om vi får en til. Skulle ønske jeg kunne være like rolig som ham. Men neida, jeg går bare og teller ned til neste gang jeg kan teste meg og se om noe er i utvikling… Hittil i år har det blitt tre av denne typen (negativ). Denne gangen tror jeg timingen ble riktig, og har følt meg litt gravid… Vært litt kvalm, spesielt når jeg er sulten (sånn var det sist, men værre), ikke hatt lyst på samme mat som tidligere i vår. Må vente til beg. av neste uke for å teste sikkert… hvis ikke jeg da av naturlige årsaker får visshet sånn at jeg ikke trenger å teste…
Jeg vil liksom prøve å ikke være så alt for opptatt av å bli gravid, og later som om jeg ikke tenker så mye på det, overfor mannen min. Han liker ikke å tenke på at “vi prøver”, da mister han lysten på å prøve… Derfor føler jeg meg litt alene med dette ønsket mitt, og det er jo ikke sånt man snakker så mye om heller… De fleste holder tett til de har fått positiv test og det har gått en måned eller tre… så kan man annonsere de positive nyhetene. Flere av naboene mine har allerede gjort det, og det hadde jo vært fint om det ble noen felles trilleturer og slikt, til neste år. Redd for at stress skal forhindre graviditet også. Legen mente at det ikke var bevist noen sammenheng mellom stress og vanskelig med å bli gravid. Hun visste akkurat hvordan jeg har det, for de slet selv med å få nr to.
Lurer på om jeg greier å vente helt til neste uke med å ta en test… tenk om det er en liten baby underveis allerede…:) eller så er det helt tomt i “barnerommet” og jeg lurer meg selv med å tolke alle kroppens signaler i favør av positivt resultat…:( i mellomtiden må jeg prøve å engasjere meg i noe annet… men det er VANSKELIG!

Quartfestivalen er avlyst - den egentlige grunnen!

Fædrelandsvennen (avisen i Kristiansand) har side opp og side ned om hvordan og hvorfor Quartfestivalen er avlyst. Men, jeg savner en klar og tydelig gjennomgang av den egentlige grunnen til at årets Quartfestival ikke lot seg gjennomføre: nemlig fjorårets mislykkede festival! Det forundrer meg stort at media ikke har vært mer kritisk til fjorårets festival! Har Magne Aasheim Knudsen (tidl styreleder) og Jørgen Skauge (tidl bookingsjef, se bildet) alt for mektige venner? Hvorfor kom ikke Fædrelandsvennen med en flengende kritikk av festivalens ledelse i fjor? Det er ikke årets festivalsjef, bookingsjef eller styreleder som skal ta ansvaret for at Quartfestivalen nå er død. Det er det fjorårets ledere som skal.

Jeg har ikke vært på en eneste Quartfestival, det er ikke min type musikk, og jeg er ikke noe festival menneske. Men jeg kan ett og annet om markedsføring, og hvor viktig det er å tilpasse produktet til kundegruppen. Det greide ikke fjorårets festivalledelse å gjøre, og derfor er Quart nå død! Det eneste som kunne reddet årets festival måtte være store navn som U2, Metallica, eller Red Hot Chili Peppers eller noen i den ligaen. Noen som var store nok til at folk kom tilreisende bare på grunn av den konserten. Selv om årets program var på høyde med Toffens bookinger (tidl. på Quart, nå Hove), så er Quarts rykte så ødelagt pga fjoråret, at ingen (bortsett fra de 2000 som hadde kjøpt billett) tok sjansen på å gå på årets festival.

Det er nemlig også et viktig aspekt ledelsen overså i fjor: festivalgjengere flest går i flokk! Jeg tør påstå at festivaldeltakere på Quart, Hove, Øya, Roskilde o.l. ikke bare kommer på grunn av musikken. Men at hele festival-opplevelsen trekker. Musikken utgjør fra halvparten og oppover i motivasjon, men like viktig er det at festivalen har det rette imaget. Fjorårets festivalledelse tok ikke hensyn til merkevaren Quart. Det produktet de solgte til sine kunder var ikke i tråd med kundenes forventning, og ødela derfor imaget. Musikken var for dårlig, mange hadde kjøpt billett på forhånd, før bookingen var avklart, og ble nok slett ikke beroliget av å høre Skauges dårlige booking. Red Hot Chili Peppers, ble for dyr for ham, men The Who, et spøkelsesband den gjennomsnittlige festivalgjengers’ foreldre eller besteforeldre i sin tid dyrket, de var visst så store at de var verdt like mye som Red Hot Chili Peppers. Det er mulig Skauge synes det var stort å få The Who til Quart’en, men det var ikke en booking som tilsvarte målgruppens forventninger. Det er ikke god reklame for en rockefestival med et noe brokete rykte, at byens ordfører, snille og søndagsskole-aktige Jan Oddvar Skisland, var godt fornøyd med bookingen av The Who!

Hvis årets festival hadde vært arrangert i fjor, da kan det godt hende at Quart hadde levd videre noen år til. Men det er jo en kjent sak at to såpass like festivaler som Quart var og Hove er (grunnet samme gründer) ikke ville overleve side om side. Det kan være bra for Kristiansand med en ny festival, men denne må tilpasses målgruppen, og bør skille seg fra sine hovedkonkurrenter i større grad enn det som så ut til å være planen for i år. Kanskje en kortere festival, med større band, er noe å satse på? Noe som gjør at folk legger turen innom Kristiansand også, i tillegg til Hove. For å få folk til å komme til Kristiansand i stedet for Hove, det synes umulig. Da må det i såfall mer midler til, og en bookingssjef og en festivalledelse som kan å lede en festival, og som forstår at markedsføring er mer enn å slippe bookede navn i tide og utide…

En seier for hunden!

En fersk avgjørelse i Høyesterett slår fast at vold mot en politihund er like ille som mot en politibetjent. En 29-åring gikk kraftig til angrep på en politihund for å hindre pågripelse. Så ble han frifunnet i både tingretten og lagmannsretten.

I dag ble dommen opphevet: Høyesterett mener vold mot politihunder bør straffes på lik linje med vold mot politibetjenter.

Politiet: - En seier

Og jeg jubler sammen med politiet! Dette er en seier for hunden som skapning! Det er ikke en dag for sent at vi, mennesker med eller uten hund, begynner å anerkjenne hundens virkelige verdi, og at det reflekteres i lovverk og regler. Og i hvordan hunder behandles! De er vidunderlige skapninger og fortjener å bli behandlet godt. Alt for mange ser hunden som en eiendel, og det er jo faktisk slik den behandles i lovverket også, og at man kan gjøre som man vil med den. Jeg ønsker meg en like streng hundelov (dyrevernlov) som vi har barnelov. Hvor hovedpunktene er:

• forbudt å slå hunden/dyret
• aktiv dødshjelp er ikke tillatt (altså kan de ikke avlives på grunn av ferie, allergi, eller hva det måtte være)
• statlig dyrevern som er mye mer aktive enn mattilsynet er…, med dyrevernsenter for omplassering av dyr
• politiet får ressurser til å følge opp folk som er slemme med dyrene sine
• personer fradømmes rett til å ha dyr (ikke bare gårdbrukere)

Når Gud satt mennesket til å passe på jorden og alle dyrene, var det ikke meningen at vi skulle bruke dem etter vårt eget forgodtbefinnende. Vi skal være som gode foreldre mot dyrene, og mot jorden.

Cavalier King Charles Spaniel

Dette er ikke min hund, dette er bilder fra www.istockphoto.com Men jenta mi er veldig lik på denne! Hun er en Cavalier King Charles Spaniel (CKCS), og er mammas lille prinsesse!

Hun får ikke nok kos, og ligger gjerne på fanget. Om natten ligger hun i senga med oss, eller i “huset” sitt inne på vårt soverom. Ligger hun i senga er hun helst under dyna eller oppå dyna, men alltid mellom beina våre.

Jeg har ingenting å gi!

Har ingen grunn til å være deprimert nå. Alt går bra, jobb, hjemme, fint vær, sol, sommer, alle er glade, is, lite klær. Hvorfor er det mørkt inni meg da?

Orker ikke snakke med noen, kan de ikke bare la meg være? Svarer på spørsmål, men begynner ikke en samtale selv. Jeg blir fort sliten, det er jo folk overalt! Inntrykk overalt. Jeg føler meg hudløs, alle inntrykk går rett inn, alle skal ta på meg, kjenne på hudløsheten min, og det gjør vondt! Hvor er beskyttelsen? Hvor er verneutstyret mitt? Det er borte, og jeg kan ikke finne det. Det er defekt. 200g Freia melkesjokolade og 150g vingummi hjelper ikke lenger. Jeg kan ikke øke “dosen”, det er allerede for galt at jeg har i meg så masse… jeg er jo ikke så lett og liten fra før.

Jeg klarer ikke ta innover meg all verdens urett og lidelse og nød og død, samtidig som jeg skal fungere selv, jobbe, være kone og mor, venninne og søster, datter osv.

På jobb skal folk snakke med meg, i gatene på vei til bussen er det masse mennesker, på bussen er det masse folk som snakker (riktignok ikke til meg, men jeg orker ikke høre på hverdagspjattet deres!), hjemme er det folk (mann og barn) som jeg skal snakke med/til og lytte til. JEG HAR INGENTING Å GI! Det er nemlig helt tomt inni meg, og jeg føler at jeg spiller interessert i det folk forteller. Egentlig går det inn det ene øret og ut det andre. For jeg orker ikke å ta i mot alt det jeg hører! Orker ikke alle inntrykkene, hvor skal jeg gjøre av dem? ”Mottakerboksen” er vekk!

Jeg vil bare være alene! Uten noen som trenger noe fra meg. Bare lyst til å ta med hunden og dra til et sted uten andre folk. Hun trenger ikke annet enn kos, et fang, litt mat og vann, og tur. Hun er nærmere meg enn noen andre. Hun krever ingenting. Hun gir og gir og gir, og forventer bare enkle ting igjen. Helt annerledes enn med mennesker.

Jeg drømmer om et lite hus langt fra folk, med utsikt til havet, enkel standard, peis, pledd. Sitte foran peisen med pledd, levende lys, hunden på fanget. Kanskje bare høre klassisk musikk, eller lese bok. Sitte ute, se på havet, ikke trenge å tenke, bare se på havet som “går av seg selv”. Gå tur med hunden. Uten bånd. La henne løpe fritt omkring, se vinden leke med ørene hennes. Kjenne på naturkreftene - jeg og mine problemer blir så små ved havet. Spesielt når det blåser. Jeg er bare et bittelite menneske i en stor verden, og mine store problemer krymper så fint når jeg ser hvilke krefter vinden og havet har.

Det er bare en drøm. Blir aldri realisert. Vi har ikke noen hytte som er sånn, og vi har ikke råd til å kjøpe.

———————————————

Og så kan jeg bli så sinna eller irritert på meg selv! Buhu, hva er det nå jeg klager over! Jeg har jo alt man kan ønske seg: jobb, snill og fin sønn, snill og fin mann, snill og fin hund, fin leilighet, bil, nok penger… Og likevel er jeg DEPRIMERT. Hvorfor?

Helt tom innvendig. Jeg er bare et skall. Går rundt på autopilot. Ingenting gir glede. Sommer er tiden for glede, smil, moro, og alt som har med sol å gjøre. Alle skal være som små soler, lyse opp hverandres hverdag. Gå med fargerike klær for å prise sommeren. Jeg har i et par uker gjort det selv. Knall rosa t-skjorte, skjørt, brune legger, ankelpynt, lakkerte negler. Det har vært en hard kamp mot det destruktive spøkelset. Kanskje det er derfor jeg er deprimert? Jeg er tom etter kampen! Men, jeg gir ikke opp. Det destruktive spøkelset skal ALDRI få vinne over meg!