I to år var jeg veldig overbevist om at jeg bare skulle ha ett barn! Jeg synes ingen andre babyer (enn min egen) var søt eller god eller noe som helst. Jeg synes synd på dem som fikk sin første baby, de kunne vente seg et “helvete”… jeg er stadig glad for at jeg aldri mer skal få min første baby! Det er grusomt, men det er verdt det! Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor noen ville seg selv så vondt at de fikk flere enn en baby.
Men så, for nesten et halvt år siden, begynte jeg å like babyer igjen. Nå er jeg helt babyfrelst, og vil ha en baby i magen så fort som mulig! Hver gang jeg får visshet om at jeg ikke er gravid er en skuffelse. Tenker at jeg aldri kommer til å bli gravid, og at jeg burde være takknemlig for at jeg i det hele tatt fikk én. Og for all del, jeg er SUPER glad i ungen min. Det finnes ingen mer perfekt og mer vakker og fin og ja, perfekt, enn ham! Han er alt man kan ønske seg. Likevel ønsker jeg meg altså en til. Hvorfor vet jeg ikke, akkurat som jeg ikke helt visste hvorfor jeg i ønsket meg baby den første gangen. Det er litt uforklarlig. Jeg som i to år var veldig overbevist om at jeg aldri mer skulle gå gravid og aldri mer føde, jeg lengter nå etter å bli gravid. Fødselen gruer jeg meg til, men det tenker jeg ikke på nå, nå handler alt om å få en liten baby i magen.
Og det er så typisk meg: Alt eller ingenting!
Mannen min er happy uansett han… han synes det er greit med én, og så får tiden vise om vi får en til. Skulle ønske jeg kunne være like rolig som ham. Men neida, jeg går bare og teller ned til neste gang jeg kan teste meg og se om noe er i utvikling…
Hittil i år har det blitt tre av denne typen (negativ). Denne gangen tror jeg timingen ble riktig, og har følt meg litt gravid… Vært litt kvalm, spesielt når jeg er sulten (sånn var det sist, men værre), ikke hatt lyst på samme mat som tidligere i vår. Må vente til beg. av neste uke for å teste sikkert… hvis ikke jeg da av naturlige årsaker får visshet sånn at jeg ikke trenger å teste… 
Jeg vil liksom prøve å ikke være så alt for opptatt av å bli gravid, og later som om jeg ikke tenker så mye på det, overfor mannen min. Han liker ikke å tenke på at “vi prøver”, da mister han lysten på å prøve… Derfor føler jeg meg litt alene med dette ønsket mitt, og det er jo ikke sånt man snakker så mye om heller… De fleste holder tett til de har fått positiv test og det har gått en måned eller tre… så kan man annonsere de positive nyhetene. Flere av naboene mine har allerede gjort det, og det hadde jo vært fint om det ble noen felles trilleturer og slikt, til neste år. Redd for at stress skal forhindre graviditet også. Legen mente at det ikke var bevist noen sammenheng mellom stress og vanskelig med å bli gravid. Hun visste akkurat hvordan jeg har det, for de slet selv med å få nr to.
Lurer på om jeg greier å vente helt til neste uke med å ta en test… tenk om det er en liten baby underveis allerede…:) eller så er det helt tomt i “barnerommet” og jeg lurer meg selv med å tolke alle kroppens signaler i favør av positivt resultat…:( i mellomtiden må jeg prøve å engasjere meg i noe annet… men det er VANSKELIG!
Men så, for nesten et halvt år siden, begynte jeg å like babyer igjen. Nå er jeg helt babyfrelst, og vil ha en baby i magen så fort som mulig! Hver gang jeg får visshet om at jeg ikke er gravid er en skuffelse. Tenker at jeg aldri kommer til å bli gravid, og at jeg burde være takknemlig for at jeg i det hele tatt fikk én. Og for all del, jeg er SUPER glad i ungen min. Det finnes ingen mer perfekt og mer vakker og fin og ja, perfekt, enn ham! Han er alt man kan ønske seg. Likevel ønsker jeg meg altså en til. Hvorfor vet jeg ikke, akkurat som jeg ikke helt visste hvorfor jeg i ønsket meg baby den første gangen. Det er litt uforklarlig. Jeg som i to år var veldig overbevist om at jeg aldri mer skulle gå gravid og aldri mer føde, jeg lengter nå etter å bli gravid. Fødselen gruer jeg meg til, men det tenker jeg ikke på nå, nå handler alt om å få en liten baby i magen.
Og det er så typisk meg: Alt eller ingenting!
Mannen min er happy uansett han… han synes det er greit med én, og så får tiden vise om vi får en til. Skulle ønske jeg kunne være like rolig som ham. Men neida, jeg går bare og teller ned til neste gang jeg kan teste meg og se om noe er i utvikling…
Hittil i år har det blitt tre av denne typen (negativ). Denne gangen tror jeg timingen ble riktig, og har følt meg litt gravid… Vært litt kvalm, spesielt når jeg er sulten (sånn var det sist, men værre), ikke hatt lyst på samme mat som tidligere i vår. Må vente til beg. av neste uke for å teste sikkert… hvis ikke jeg da av naturlige årsaker får visshet sånn at jeg ikke trenger å teste… Jeg vil liksom prøve å ikke være så alt for opptatt av å bli gravid, og later som om jeg ikke tenker så mye på det, overfor mannen min. Han liker ikke å tenke på at “vi prøver”, da mister han lysten på å prøve… Derfor føler jeg meg litt alene med dette ønsket mitt, og det er jo ikke sånt man snakker så mye om heller… De fleste holder tett til de har fått positiv test og det har gått en måned eller tre… så kan man annonsere de positive nyhetene. Flere av naboene mine har allerede gjort det, og det hadde jo vært fint om det ble noen felles trilleturer og slikt, til neste år. Redd for at stress skal forhindre graviditet også. Legen mente at det ikke var bevist noen sammenheng mellom stress og vanskelig med å bli gravid. Hun visste akkurat hvordan jeg har det, for de slet selv med å få nr to.
Lurer på om jeg greier å vente helt til neste uke med å ta en test… tenk om det er en liten baby underveis allerede…:) eller så er det helt tomt i “barnerommet” og jeg lurer meg selv med å tolke alle kroppens signaler i favør av positivt resultat…:( i mellomtiden må jeg prøve å engasjere meg i noe annet… men det er VANSKELIG!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar