Jeg har ingenting å gi!

Har ingen grunn til å være deprimert nå. Alt går bra, jobb, hjemme, fint vær, sol, sommer, alle er glade, is, lite klær. Hvorfor er det mørkt inni meg da?

Orker ikke snakke med noen, kan de ikke bare la meg være? Svarer på spørsmål, men begynner ikke en samtale selv. Jeg blir fort sliten, det er jo folk overalt! Inntrykk overalt. Jeg føler meg hudløs, alle inntrykk går rett inn, alle skal ta på meg, kjenne på hudløsheten min, og det gjør vondt! Hvor er beskyttelsen? Hvor er verneutstyret mitt? Det er borte, og jeg kan ikke finne det. Det er defekt. 200g Freia melkesjokolade og 150g vingummi hjelper ikke lenger. Jeg kan ikke øke “dosen”, det er allerede for galt at jeg har i meg så masse… jeg er jo ikke så lett og liten fra før.

Jeg klarer ikke ta innover meg all verdens urett og lidelse og nød og død, samtidig som jeg skal fungere selv, jobbe, være kone og mor, venninne og søster, datter osv.

På jobb skal folk snakke med meg, i gatene på vei til bussen er det masse mennesker, på bussen er det masse folk som snakker (riktignok ikke til meg, men jeg orker ikke høre på hverdagspjattet deres!), hjemme er det folk (mann og barn) som jeg skal snakke med/til og lytte til. JEG HAR INGENTING Å GI! Det er nemlig helt tomt inni meg, og jeg føler at jeg spiller interessert i det folk forteller. Egentlig går det inn det ene øret og ut det andre. For jeg orker ikke å ta i mot alt det jeg hører! Orker ikke alle inntrykkene, hvor skal jeg gjøre av dem? ”Mottakerboksen” er vekk!

Jeg vil bare være alene! Uten noen som trenger noe fra meg. Bare lyst til å ta med hunden og dra til et sted uten andre folk. Hun trenger ikke annet enn kos, et fang, litt mat og vann, og tur. Hun er nærmere meg enn noen andre. Hun krever ingenting. Hun gir og gir og gir, og forventer bare enkle ting igjen. Helt annerledes enn med mennesker.

Jeg drømmer om et lite hus langt fra folk, med utsikt til havet, enkel standard, peis, pledd. Sitte foran peisen med pledd, levende lys, hunden på fanget. Kanskje bare høre klassisk musikk, eller lese bok. Sitte ute, se på havet, ikke trenge å tenke, bare se på havet som “går av seg selv”. Gå tur med hunden. Uten bånd. La henne løpe fritt omkring, se vinden leke med ørene hennes. Kjenne på naturkreftene - jeg og mine problemer blir så små ved havet. Spesielt når det blåser. Jeg er bare et bittelite menneske i en stor verden, og mine store problemer krymper så fint når jeg ser hvilke krefter vinden og havet har.

Det er bare en drøm. Blir aldri realisert. Vi har ikke noen hytte som er sånn, og vi har ikke råd til å kjøpe.

———————————————

Og så kan jeg bli så sinna eller irritert på meg selv! Buhu, hva er det nå jeg klager over! Jeg har jo alt man kan ønske seg: jobb, snill og fin sønn, snill og fin mann, snill og fin hund, fin leilighet, bil, nok penger… Og likevel er jeg DEPRIMERT. Hvorfor?

Helt tom innvendig. Jeg er bare et skall. Går rundt på autopilot. Ingenting gir glede. Sommer er tiden for glede, smil, moro, og alt som har med sol å gjøre. Alle skal være som små soler, lyse opp hverandres hverdag. Gå med fargerike klær for å prise sommeren. Jeg har i et par uker gjort det selv. Knall rosa t-skjorte, skjørt, brune legger, ankelpynt, lakkerte negler. Det har vært en hard kamp mot det destruktive spøkelset. Kanskje det er derfor jeg er deprimert? Jeg er tom etter kampen! Men, jeg gir ikke opp. Det destruktive spøkelset skal ALDRI få vinne over meg!