Neida igjen!

Denne smarte graviditetstesten her kan du spare på for å lime inn i babyens album. Så fint!

Hvilket album? Albumet med alle de negative testene jeg har tatt? Hvor mange er det hittil i år? Fem? Ti? Har mista tellinga! Skuffelsesalbumet kan jeg kalle det!

Jeg er så sinna (og skuffa og lei meg) fordi dette forbanna systemet mitt ikke kan fungere som det skal! Aldri har vi vel timet ting bedre denne gangen, men skal det klaffe? Neida!! Og kommer den forbanna m’en når den skal? Neida!! Så her går jeg håpefull og litt glad inn på apoteket og kjøper en test. Rett på jobb og tester… denne gangen er jeg ganske sikker på positivt resultat, ettersom jeg ikke har kjent noen pms-symptomer og ettersom m’en ikke kom når den skulle. Men, neida, må ikke tro at det skal virke!

Jeg er sint på Gud også. Hvorfor kan han ikke bare gi meg en baby i magen, når han ser at jeg ønsker meg det? Så forbanna mange det er som får babyer uten noe styr, og mange som aldri skulle hatt en baby engang. Men, skal jeg få en? Å nei, jeg skal gå her så tålmodig og vente og vente og håpe og skuffes og håpe og skuffes… hva er poenget? Vil Gud kanskje at jeg skal gi opp? Altså, da blir det ingen baby, for da gidder jeg ikke gjøre det som trengs for å lage en heller. For hva er vel vitsen?? Det er jo bare snakk om å utsette seg for enda flere skuffelser!

Det gjør det ikke lettere å bære at det er nærmest ingen som skjønner åssen dette er. De snakker om at vi er jo så heldige som har en så fin unge fra før, for tenk på dem som ikke har noen! Javel, tenk på dem som har ti og tolv! Hva hjelper det? Det er alltid noen som har det verre enn meg, men det er alltid noen som har det bedre enn meg også! Fakta er at jeg er lei meg, trist og sint fordi jeg gjerne vil ha en baby til, men ikke får en! Da hjelper det fint lite at det er mange som ikke får noen i det hele tatt. De er enda mer lei seg, for de har ikke en fin unge fra før.

Det hadde ikke gjort noen ting om jeg ikke ble gravid igjen, hvis jeg kunne regne med at vi kunne adoptere et barn. Men, adopsjonsfolka er så strenge, at de kommer sikkert ikke til å godkjenne meg som jo alltid vil ha ekstra psykisk bagasje å drasse på og som kan komme til overflaten fra tid til annen. Nei, man kan jo ikke ha en psykisk helse hvis man skal adoptere… det går visst merkverdig bra hvis man får egne, men andres, det er jo en helt annen sak… :S skjønn det den som kan, jeg kan det ikke!

Fordi dette forbanna systemet mitt ikke virker som det skal, så er det jo UMULIG å vite når EL skjer om ikke jeg skal begynne å måle temperaturen min. Men så er det mannen min da, som mener at det kommer en baby når vi er klar for det, og hvis det aldri kommer, så var vel det meningen da. Og ikke skal jeg ha noen medisiner som regulerer eggløsningen heller, mener han. Det er så veldig lett for ham å si sånt, for han har så god tid! Han er fornøyd som det er, med en unge, men tar i mot en til hvis det skulle skje. Jeg er kanskje hans rake motsetning - utålmodig og stressa.

Hva er vel vitsen med å forsøke å gå ned i vekt, det virker jo ikke likevel… ok, kanskje litt tidlig å konstatere det, etter to uker uten godteri og sjokolade, 0,6 kg nedgang…