
Ukentlig leser jeg historier om overvektige som har funnet en eller annen diett og som har lykkes i å nå sitt mål - gå ned i vekt. Jo flere kilo, jo større overskrift. Siste historien jeg leste var om
denne kvinnen som har PCOS (som meg) og som har gått ned 25 kg. Jeg har også prøvd Grete Roede og Nutrilett osv. Jeg har lykkes en periode, men har ikke fått bukt med det grunnleggende - nemlig
trøstespisingen!
Jeg gikk ned 10 kg mens jeg var gravid. :) Jeg kunne sikkert gått ned mer, men jeg spiste godteri på slutten. Jeg fikk beskjed om at jeg fikk en stor baby allerede i uke 20 (uten å ha spist masse godteri), og da tenkte jeg at det ikke gjorde noe fra eller til om jeg spiste godteri, babyen ville bli stor likevel... Så hun ble 4 kg.
Og jeg hadde tenkt å holde min nye vekt og gjerne gå ned mer etterpå. Jeg var så fornøyd med å ha gått ned, og veie 114 kg, i stedet for 123 kg (som da jeg ble gravid). Men, jeg har ikke sluttet med godteriet, så jeg har sikkert gått opp igjen (har ikke turt å veie meg)... og det plager meg jo. Hvis jeg tenker på at jeg har kastet bort denne fine muligheten, blir jeg frustrert og sint på meg selv! Det er så vanskelig å gå ned i vekt, og jeg burde vært så fornøyd - og holdt meg der! :(
Psykologen sier at spisingen min er en form for selv-medisinering (døyve følelsene) eller en måte å kontrollere angsten på. Jeg fikk angst etter fødselen, redd for at jeg ikke skulle greie å være mamma til to. Og så var det skummelt å være så "lett", jeg har vært 120+ i fem år (minst) og nå var jeg under 115... Jeg er redd for å bli tynn og attraktiv... Sånn som jeg var da faren min viste en interesse for meg som han ikke burde... Det var vel også en av grunnene til at jeg følte jeg måtte klippe håret fra langt til bob sveis. Jeg hadde nemlig langt hår som barn og ungdom.
På den måten har han kontroll over meg fremdeles, selv om jeg har kuttet kontakten og ikke anser han som "pappa" lenger, bare far (for meg er det mer fremmed og fjernt). Kanskje kan jeg se kampen mot kiloene som en kamp mot ham? Han skal ikke bestemme at jeg må fortsette å gå med min "fett-burka" lenger. Jeg kan bli tynn (eller i alle fall normalvektig) og ha langt hår og likevel ha kontroll over kroppen min!
Jeg kan kle meg sømmelig og kjedelig sånn at jeg ikke vekker oppmerksomhet eller trigger menns lyster. Mange liker å være attraktive, og jeg vil jo på en måte at mannen min skal finne meg attraktiv, men det er skummelt om andre gjør det, andre som jeg ikke vil skal gjøre det. For det minner meg om da jeg var ungdom, 14 år, og faren min og hans kamerat fant meg attraktiv og kommenterte kroppen min slik menn kan kommentere kvinners kropper. Problemet var bare at en far ikke skal se slik på datteren sin, og heller ikke nevne hvis hans kamerat gjør det. Jeg var jo ikke en kvinne, selv om jeg hadde en kvinnelig kropp.
Jeg var tidlig utviklet og hadde upreget kvinnelige former, og så mange ganger jeg har ønsket at jeg hadde en gutte-aktig kropp, som ikke vekket menns interesse!
Jeg vet at jeg må gå ned i vekt. Jeg er helsefarlig overvektig. Jeg er et dårlig forbilde for barna (selv om de ikke ser trøstespisingen). Men motivasjonen uteblir. Jeg har kjøpt en pakke med pulverkur, men gidder ikke ta noen, for jeg vet at jeg bare er konstant sulten på en sånn kur... Dessuten vil jeg ikke bytte ut frokost og middag, som jeg spiser sammen med gutten vår, fordi jeg vil ikke vise ham at jeg slanker meg. Jeg burde trene, men jeg orker ikke. Jeg har så vondt i knærna, gruer meg til hver trapp jeg må gå i eller hver gang jeg reiser meg fra stolen... Det meste er et ork for tiden, og livet er middels tungt (mao jeg er ikke super deppa, men halvveis).