Jeg leverte gutten i barnehagen i dag tidlig (som vanlig) og der kommer Daniel på 5 år bort til meg og peker på magen min og sier "du er tjukk". "Å, ja" svarte jeg. Den samme gutten kommenterte at jeg var tjukk mens jeg var gravid også. En av jentene i barnehagen var raskt ute og sa at "hun har jo en baby i magen". Jeg svarte at det er ikke rart jeg har stor mage, jeg har jo en nesten ferdig baby inni der. "Ja, men jeg synes du har tjukke bein også", svarte gutten. Jeg så ned og sa "nei, det synes jeg ikke". For jeg er faktisk fornøyd med leggene og føttene mine. Det er så frekt av barn å kommentere sånt! Og, jeg tar meg ikke nær av det! Herlighet, gutten er 5 år gammel! Jeg synes det forteller noe om oppdragelsen hans, for en plass har han jo lært at noen er tjukke og ikke. Og det er uhøflig å kommentere sånt, selv om det er sant. Gutten har alt for langt hår, og ser pøbel-aktig ut etter min mening, men det sier jeg ikke til noen.
Vår sønn, som er oppvokst med en slank pappa og en overvektig (ja, jeg er jo tjukk) mamma, har aldri kommentert vår eller andre folks størrelse. Fordi vi har aldri snakket om andre folks størrelse (som han har hørt), og jeg snakker heller ikke om at jeg er tjukk (og plages av det) så han hører på. Vår tanke er at han skal lære å akseptere alle slags mennesker - og ikke bry seg om hvordan de ser ut. For vi snakker ikke om andres utseende heller.
Han er for tiden opptatt av at han er større enn og sterkere enn og flinkere enn andre. Da er jeg rask med å minne ham på at sånn er det, noen er høyere enn andre. Og at de andre også har noe de er flink på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar