Er jeg normal?

Lurer du noen gang på om du er annerledes enn andre, unormal og ikke til å tåle? Tror du av og til at du er litt gal? Frykter du kanskje at du er arvelig belastet fordi moren din har slitt med psykiske problemer eller fordi onkelen din har vært innlagt på psykiatrisk sykehus? Eller fordi du opplevde vonde ting i barndommen? Da vil jeg påstå at du er ganske normal.

Mange av mine klienter - som er vanlige, oppegående, ressurssterke mennesker - kommer til meg fordi de føler seg annerledes. Opplevelsen av annerledeshet har ført til at de har holdt seg unna andre, unnveket folk og skammet seg. De har trodd at andre vil avsløre at de er unormale og rare. Ofte har det utviklet seg sterk angst i sosiale situasjoner.

I utgangspunktet tviler vi på oss selv, det er det som er det normale. Gode opplevelser i livet vil dempe denne tvilen, mens vonde opplevelser har motsatt virkning. Tvilen kan slå ut på forskjellige måter, men det er i mellommenneskelige situasjoner den spiller seg ut. Vi er avhengige av tilbakemeldinger fra andre mennesker for å få bekreftelser på oss selv.

Den viktigste og mest sårbare perioden for slike tilbakemeldinger og bekreftelser er i barndommen. Foreldre som ikke klarer å møte våre behov for å bli sett, hørt og forstått, vil forsterke tvilen. Overgrep og traumatiske opplevelser, ikke minst hvis de utøves av mennesker i nære relasjoner og over tid, vil virkelig få oss til å tvile på vår egen verdi. Mobbing får også en alvorlig konsekvens på utviklingen av opplevd selvverdi og selvtillit.

Men selv om alt har vært bra i oppveksten, vi har hatt omsorgsfulle foreldre, ikke opplevd mobbing, ikke har hatt noen åpenbare traumatiske opplevelser, tviler likevel de fleste av oss på om vi er til å tåle. Kan min mann tåle at jeg forteller ham at jeg er frustrert? Kan min kone tåle at jeg drar på jakt? Kan min venninne tåle at jeg nedpriortirer henne nå som jeg er nyforelsket? Kan andre tåle oss - venner, kjærester, familiemedlemmer? Kan vi åpent fortelle hva vi føler og tenker og likevel bli akseptert og møtt på en god måte? Kan vi få lov å gjøre ting for oss selv uten at det blir kritisert og sett på som et angrep på fellesskapet?

Mennesker i samspill har mange utfordringer. Samspillet blir vanskeligere og mer sårbart jo flere vonde opplevelser et menneske har i bagasjen. Det viktigste er kanskje at vi aksepterer forskjelligheter og rommer hverandres unike bidrag til fellesskapet. Paradokset er at de som er mest sårbare, også ofte er dem som er mest kritisk mot både seg selv og andre. Men det er bare et forsvar mot ubehagelige følelser. Gjenkjennelse av vonde og kompliserte følelser hos andre - som misunnelsr, sjalusi eller aggresjon - kan oppleves som voldsomme trusler som må håndteres ved at man går til kamp eller avviser personen helt. Dette kan føre en inn i selvforsterkende spiraler som øker opplevelser av at andre ikke tåler en, av å være unormal og annerledes.

Så hva gjør man for å komme ut av disse negative spiralene? Det er viktig at man tar et oppgjør med sin egen tvil om seg selv og ens egne negative holdninger til både seg selv og andre.

Jeg sier ofte til mine klienter at det er viktig å være sin egen heiagjeng, selv om man ikke skal utbasunere det til andre. I Norge har vi som kjent janteloven. Jeg tror likevel at det er minst like viktig å tenke positivt om andre og deres menneskelighet. Først når man aksepterer den menneskelige natur, kan man akseptere seg selv og andre.

Hele denne teksten er sitat fra "Visitten", Norsk Ukeblad nr 21, 2009. Skrevet av Anne Selvik, psykolog.