Modell med normal kropp!

Tenk hvis norske uke- og moteblader også kunne hatt slike normale kvinner som modeller! Det bladet hadde jeg i alle fall blitt fast abonnent på! Jeg er så lei av å lese om slanking og kurer!!! :) Jeg fant et blad som er fri for slankekurer - og det er Familien - men desverre er det for bestemoraktig for meg. Så jeg leser om kurene eller hopper over dem - og blir stadig mint på at lykken i livet er å være slank! Da orker man alt og får til alt, og "sprudler og bobler av lykke og energi osv. Det er utmattende å lese om. Spesielt når man sitter der med 200g'en og spiser og leser...

Dessuten er det så mange normalvektige kvinner som føler seg for tykke, og som fokuserer alt for mye på vekt og kropp, i stedet for å nyte livet og føle seg vel i kroppen sin. Hva har det vel å si om man er "fem kilo for mye"?

Alt sitter bare i hodet! Jeg er dobbelt så tung nå som jeg var da jeg var 18, og jeg er mindre skamfull og misfornøyd med meg selv nå! Jeg har bært frem to vidunderlige barn - så får magen heller ha strekkmerker og være slapp og rar! Hengepuppene skulle gjerne være mindre, men samlet sett er jeg en myk og god mamma å kose med.

Selv om jeg nettopp har skrevet et innlegg hvor jeg skrev at jeg ønsker å gå ned i vekt, så har jeg ikke som mål å bli modelltynn. Jeg har vært det også - var ikke så fornøyd med kroppen da heller, jeg har som mål å ikke være helsefarlig overvektig lenger... Være mer normalvektig. I første omgang gå ned til under 100 kg. Da vil jeg ha gått ned så masse at jeg kommer til å føle meg "tynn"...

Jeg vet jeg burde, men jeg er ikke motivert

Ukentlig leser jeg historier om overvektige som har funnet en eller annen diett og som har lykkes i å nå sitt mål - gå ned i vekt. Jo flere kilo, jo større overskrift. Siste historien jeg leste var om denne kvinnen som har PCOS (som meg) og som har gått ned 25 kg. Jeg har også prøvd Grete Roede og Nutrilett osv. Jeg har lykkes en periode, men har ikke fått bukt med det grunnleggende - nemlig trøstespisingen!

Jeg gikk ned 10 kg mens jeg var gravid. :) Jeg kunne sikkert gått ned mer, men jeg spiste godteri på slutten. Jeg fikk beskjed om at jeg fikk en stor baby allerede i uke 20 (uten å ha spist masse godteri), og da tenkte jeg at det ikke gjorde noe fra eller til om jeg spiste godteri, babyen ville bli stor likevel... Så hun ble 4 kg.

Og jeg hadde tenkt å holde min nye vekt og gjerne gå ned mer etterpå. Jeg var så fornøyd med å ha gått ned, og veie 114 kg, i stedet for 123 kg (som da jeg ble gravid). Men, jeg har ikke sluttet med godteriet, så jeg har sikkert gått opp igjen (har ikke turt å veie meg)... og det plager meg jo. Hvis jeg tenker på at jeg har kastet bort denne fine muligheten, blir jeg frustrert og sint på meg selv! Det er så vanskelig å gå ned i vekt, og jeg burde vært så fornøyd - og holdt meg der! :(

Psykologen sier at spisingen min er en form for selv-medisinering (døyve følelsene) eller en måte å kontrollere angsten på. Jeg fikk angst etter fødselen, redd for at jeg ikke skulle greie å være mamma til to. Og så var det skummelt å være så "lett", jeg har vært 120+ i fem år (minst) og nå var jeg under 115... Jeg er redd for å bli tynn og attraktiv... Sånn som jeg var da faren min viste en interesse for meg som han ikke burde... Det var vel også en av grunnene til at jeg følte jeg måtte klippe håret fra langt til bob sveis. Jeg hadde nemlig langt hår som barn og ungdom.

På den måten har han kontroll over meg fremdeles, selv om jeg har kuttet kontakten og ikke anser han som "pappa" lenger, bare far (for meg er det mer fremmed og fjernt). Kanskje kan jeg se kampen mot kiloene som en kamp mot ham? Han skal ikke bestemme at jeg må fortsette å gå med min "fett-burka" lenger. Jeg kan bli tynn (eller i alle fall normalvektig) og ha langt hår og likevel ha kontroll over kroppen min!

Jeg kan kle meg sømmelig og kjedelig sånn at jeg ikke vekker oppmerksomhet eller trigger menns lyster. Mange liker å være attraktive, og jeg vil jo på en måte at mannen min skal finne meg attraktiv, men det er skummelt om andre gjør det, andre som jeg ikke vil skal gjøre det. For det minner meg om da jeg var ungdom, 14 år, og faren min og hans kamerat fant meg attraktiv og kommenterte kroppen min slik menn kan kommentere kvinners kropper. Problemet var bare at en far ikke skal se slik på datteren sin, og heller ikke nevne hvis hans kamerat gjør det. Jeg var jo ikke en kvinne, selv om jeg hadde en kvinnelig kropp.

Jeg var tidlig utviklet og hadde upreget kvinnelige former, og så mange ganger jeg har ønsket at jeg hadde en gutte-aktig kropp, som ikke vekket menns interesse!

Jeg vet at jeg må gå ned i vekt. Jeg er helsefarlig overvektig. Jeg er et dårlig forbilde for barna (selv om de ikke ser trøstespisingen). Men motivasjonen uteblir. Jeg har kjøpt en pakke med pulverkur, men gidder ikke ta noen, for jeg vet at jeg bare er konstant sulten på en sånn kur... Dessuten vil jeg ikke bytte ut frokost og middag, som jeg spiser sammen med gutten vår, fordi jeg vil ikke vise ham at jeg slanker meg. Jeg burde trene, men jeg orker ikke. Jeg har så vondt i knærna, gruer meg til hver trapp jeg må gå i eller hver gang jeg reiser meg fra stolen... Det meste er et ork for tiden, og livet er middels tungt (mao jeg er ikke super deppa, men halvveis).

Telefonterror

Jeg er ikke noe glad i å snakke i telefonen og prøver så langt det lar seg gjøre å unngå det. Derfor er jeg ikke interessert i at telefonselgere ringer og prøver å overtale meg til å kjøpe noe. Jeg synes det er vanskelig å si nei, og lar derfor være å ta telefonen.

Jeg har registrert at jeg ikke vil ha telefonsalg i Brønnøysund registeret, men firma jeg er kunde i fortsetter å ringe... Men så fant jeg en nyttig nettside i dag da jeg skulle søke opp et ukjent nummer via google, nemlig Telefonterror. Her kan du søke opp telefonnummeret du blir oppringt fra og finne ut hvilket firma det er som ringer og hva de vil deg. Feks fant jeg ut at nummeret jeg ble oppringt fra tilhørte et firma som vil tilby meg en "gratis" bok fra bokklubben. Nå trenger jeg ikke ta telefonen for å finne ut hva de vil meg.

NEI til OL i Tromsø 2018!

Altså, 20 milliarder skal det koste å arrangere et OL i Tromsø i 2018, har ikke Norge noen bedre formål å bruke disse pengene på?

Hva med økt satsing på jernbane? Regjeringen har ikke oppfylt lovnadene sine i Soria Moria erklæringen om satsingen på jernbane, husker jeg riktig skulle det være omtrent 2,4 mrd pr år i tre år. Ingen av årene har de oppfylt lovnadene. OK, innvendingene vil gå på at det ikke er staten som skal betale alle de 20 mrd. Idretten må bidra og private investorer må bidra. Men likevel, jeg er STERKT IMOT at mine skattepenger brukes til noe så tøvete og bortkastet som et OL er!

Hva i allverden får vi igjen for å arrangere et OL? En masse idrettsarenaer som lokale idrettsutøvere kan bruke, ja det er jo sikkert nyttig, men har de råd til å drifte disse arenaene? Og i tilfelle, kan de vel søke om midler til å få dem bygget for mye lavere kostnader enn et helt OL. Turist-effekten av et vinter OL er heller begrenset. For det første er det FÅ i verdensmålestokk som følger med på vinter OL, for det andre er det mulige feriemålet veldig langt unna andre feriemål i Norge, som turistene heller pleier å reise til, som feks Vestlandet.

I tillegg er det veldig lite miljøvennlig å lokalisere et OL i en by uten noen form for tog-forbindelser eller andre mer miljøvennlige reisealternativer. Alle tilreisende må bruke fly eller privatbil, til nød buss, men det tar jo til gjengjeld flere døgn!

Jeg sitter her og smiler litt for meg selv

Tenk at jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen! :) Babyen er nå på størrelse med et blåbær, omtrent 1,3 cm langt. (se på bildet) Dobbelt så stort som forrige uke. Det er helt ufattelig hvordan et lite menneske bare kan bli til inni meg sånn som dette, og utvikle seg og vokse uten at jeg gjør noen ting!

Jeg føler meg i grunn ganske fin i formen, kvalmen er på et akseptabelt nivå. Jeg passer på å spise ofte sånn at den ikke blir for plagsom.

Vi har bare fortalt nyheten til nærmeste familie, fordi det er jo fremdeles litt usikkert om alt går bra. Etter uke 12 kan vi regne med at det går riktige veien.
Det vil ta lang tid før magen synes, ettersom magen min er så stor i utgangspunktet. Men jeg gleder meg til jeg får sånn rund gravidmage, og ikke bare tjukk mage som jeg har nå!

Merker også hvor mye jeg har tenkt på dette med å bli gravid, for når jeg nå er blitt det, så er det som en mørk sky har løst seg opp, og jeg kan se andre ting igjen... Egentlig er det vel litt skremmende hvor avhengig min lykke har vært av å bli gravid. Nå er jeg roligere og kan innimellom "glemme" at jeg er det, tenker ikke sånn på det... merker jo veldig lite til det!

Jeg er på jobb, men mentalt er jeg alle andre steder...

Eller egentlig ingen steder, for jeg klarer ikke å konsentrere meg… Er sulten, men jeg har spist frokost og det er en stund til lunsj. Veldig urolig inni meg, rastløs på en måte. Vil ikke sitte her og jobbe med PC’en, vil heller ut i skogen og gå tur med hunden, og så hjem og kose oss i go’ stolen, med radio, te og strikking…

Er så trøtt at jeg kunne sovnet her på jobb. Det er bare tirsdag, men skulle ønske det var helg snart… det er så kjedelig her… Ingen steder å ta seg pause… bare på do

M er en uke for sen –> kan det bety baby? Negativ test sist uke, så jeg venter egentlig på M, men hvor blir den av? Frustrert over dette rotete systemet mitt!

"Stiller meg helt uforstående til..."

Har vi hørt det før? Det er vel ikke akkurat første gang en overgriper avviser alle beskyldninger!

– Jeg stiller meg helt uforstående til anklagene. Jeg har aldri rørt henne på noen måte.

Gravdal sier at han naturligvis ikke vet hva Oustorp har opplevd. – Jeg har ingen grunn til å tro at hun lyver bevisst ut fra et ønske om å skade meg, sier Gravdal. Derimot tror han at falske minner kan være grunnen til at han er pekt ut som overgriper. – Noen ganger blir det bevisst satt frem falske påstander, andre ganger er det falske minner som personen selv tror på. Jeg tror det er tilfelle her, sier Gravdahl.

Jeg bare lurer, hvorfor trenger denne Gravdal mannen å innkalle til pressekonferanse for å forklare seg om sin “uskyld”? Fordi han er så “uskyldig”? Og, ikke minst, hvis han er sånn en snill og hyggelig fyr, hvorfor er han ikke lei seg for det Oustorp har opplevd? Han begynner å lansere en teori om at det er falske minner. Hva vet han om det? Hvis ikke det er han som har gjort det, kan det jo være noen andre. Kanskje minnene er ekte nok, men at det er feil mann? Hvorfor må han så tvil om kvinnens troverdighet og hukommelse? Hvis han er så uskyldig som han vil ha det til hadde han ikke trengt det. Da ville han vært bekymret for kvinnens helse, beklage at hun har opplevd slike ting, osv. Men, gjør han det? Neida, han er opptatt av å bevise sin uskyld ved å tvile på om hun husker riktig. Det er et simpelt triks, og det lurer ikke oss som vet hvordan overgripere oppfører seg!