Jeg skrev en tåredryppende trist og selvmedlidende mail til min mann i går om hvor ille jeg har det og hvor lei meg jeg er på grunn av at jeg tydeligvis ikke kan få flere barn… vi snakket om det i går kveld og han var egentlig mest irritert på meg. åååå, da ble det enda tristere… 
jeg sørger over tapet av et barn som aldri er blitt til… ideen om et barn sørger jeg over… og som om ikke det var nok tristhet… så sitter min venninne, allerede mor til tre, og sier at hun i går testet positivt på baby nr fire… så flott, svarte jeg, og tenkte hva gjør hun riktig som ikke jeg får til? hvorfor skal hun bli gravid med en gang hun tenker at det kunne være fint, og jeg ikke får det til på måneder?
mannen min deler ikke min sorg. han blir irritert på den fordi han synes vi er så heldige allerede. det er ingen selvfølge å få barn, sier han, og trekker frem folk vi kjenner som ikke kan få. feks ei som er manisk-depressiv og har bestemt at det ikke er forenlig med å være mor… hun har jo ikke valgt å være manisk-depressiv… hun er flott med barn og hadde sikkert blitt en kjempegod mamma…
så i dag er jeg ikke så trist… jeg har jo faktisk en flott gutt å glede meg over! han er mer enn noen kan ønske seg av et barn. og så har jeg gjort en telling i kalenderen, og funnet ut at selv om vi har prøvd i 8 måneder er det bare tre måneder timingen har vært potensielt riktig… så kanskje jeg ikke skal gi opp håpet om en baby til helt enda? kanskje jeg skal si som en tidligere kollega (han var riktignok Smiths venner - og det er ikke vi) “vi tar dem vi får”… og så er det jo ikke så ille med 4 år forskjell på barna… mange har dem tettere, med da er det jo også mer slitsomt for foreldrene! min venninne med nr 4 underveis har dem i to kull, og jeg ser jo at det er lettere for henne med baby nr tre når de to første er så store at de ordner alt selv… hun slipper å løpe rundt etter tre små!
det er så mange som snakker om å planlegge barna. planlegge når de skal ha nr 1, 2 osv. hvor lang tid i mellom dem osv. hvordan greier de det? blir det ikke egentlig litt sånn jobb - som enda en oppgave i livet man skal være flink å planlegge og prestere og produsere? jeg sitter med følelsen av å ikke være så flink, siden jeg ikke klarer å planlegge og prestere og produsere når jeg vil. jeg er liksom litt annenrangs kvinne på den måten, men det er jo ikke nødvendigvis sånn! kanskje skal jeg forsøke å slippe opp kontrollen, og ta i mot det som kan komme… om det tar et eller to år til, så er det jo verdt det! (bare det kommer noe!!).
gynekologen har sagt jeg kan begynne på medisin som stimulerer eggløsning, men jeg vet ikke, det er også sjanse for at det blir mer enn en unge om gangen… og det trenger jeg ikke altså.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar