Lysegrått

Denne (se bildet) er veldig god!! Må prøves av alle sjokoholikere! Apropos “-holiker”, jeg er nok ikke akkurat i faresonen når det gjelder å bli alkoholiker, for det var ikke noe problem å ikke drikke i går, selv om jeg hadde en litt turbulent dag på jobb! Sjokoladen dekker fremdeles behovet for beroligende middel… men jeg fikk da i alle fall ut en god del følelser og litt agresjon i forrige blog post… og det er jo bra…

Naboens mage vokser og vokser… hun har nemlig en baby inni der… det gjør vondt hver gang jeg ser den magen hennes… for all del, jeg unner henne gleden over en ny baby, men jeg skulle ønske jeg også hadde en baby i magen… men hva hjelper det å ønske… ingen blir vel gravid av det! Så et program på tv i går, de besøkte tre danske familier som hadde adoptert barn. Jeg gråt litt da jeg så hvor glade mammaene var i sine adopterte barn, jeg vet jo hvor glad man blir i et barn, og det er uansett om du har født det selv eller ikke. Og så ble jeg trist da jeg tenkte på at jeg sikkert aldri blir godkjent for adopsjon. De kommer sikkert til å si at man kan ikke ha psykiske “plager” når man skal adoptere…

Og sånn som det ser ut nå kommer jeg sikkert alltid til å ha noe psykiske greier… jeg kommer sikkert alltid til å være litt deprimert i perioder… kommer sikkert alltid til å føle sterkere enn gjennomsnittet (og de normale?) alltid være ekstra sårbar… alltid reagere sterkere når jeg hører om overgrep og incest… reddere enn andre for om mitt barn skal oppleve noe sånt… Jeg bærer jo med meg de sårene og arrene jeg har fått, og de preger meg i dag. Jeg hadde vært noe annerledes dersom jeg hadde hatt en annerledes oppvekst. Men jeg har jo forsont meg med at sånn er det, og jeg har jobbet utrolig bra i terapi og er kommet kjempelangt. Kanskje så langt som det går an å komme for meg. Føler litt at det er på tide å stoppe opp og si “sånn er jeg”… kan alltids jobbe med noen småting, og vil alltids utvikle meg og vokse, men jeg skal ikke forandre på store og viktige ting… det går ikke, det er ikke så mye mer igjen å jobbe med… noen ting jobber jeg fremdeles med sånn litt underbevisst - ved at jeg tør å gjøre ting som jeg før ikke tørte o.l.

Men jeg tror jeg bestandig vil kunne ha godt av noe samtaleterapi fra tid til annen. Frykter at adopsjonsgodkjenningsmyndighetene vil se på det som et svakhetstegn, mens jeg tenker at det er jo ikke mer svakhet enn om noen trenger hjelp for en eller annen fysisk plage. Jeg er jo sikker på at barnet mitt ikke på noen måte lider for at jeg har mine psykiske ting… Hverken nå eller senere. Jeg er jo fast bestemt på å være så god mor for ham som mulig, og jobber i terapi med de tingene jeg trenger å jobbe med for å være en god mor! Jeg er veldig bevisst, tenker mye, og får positive tilbakemeldinger fra andre på det.