Har jeg sluttet?

Har i allefall greid meg så langt i dag uten sjokolade, men jeg må innrømme at konsentrasjonen er det dårlig med, og har ikke fått gjort så mye heller… blir mest internett… ikke bra!
Har utsatt og utsatt denne dagen - vet at jeg må slutte med sjokolade og godteri, men jeg har hatt så mange unnskyldninger for å fortsette. Og så skal jeg slutte i morgen… på det viset blir det jo aldri sluttet… og sånn har jeg gått siden nyttår.
Motivasjon:

1. øke sjansene for å bli gravid
2. orke mer og svette mindre
3. burde skrive helsen her, men jeg har ikke hatt noen helseproblemer pga vekta, så derfor er det vel egentlig ikke en grunn heller…

Nå har jeg ikke noe sjokolade eller godteri hjemme (bare en halv mørk sjokolade - men den er ikke så god, så jeg blir ikke fristet!) så kanskje passer det bra å slutte i dag… og da er jeg sånn helt av altså. Ikke noe godteri eller sjokolade! Eller, jeg kan ha lov til mørk sjokolade - for den er så kraftig/bitter eller hva jeg skal si - så der blir det ikke fare for store mengder… det er melkesjokoladen som er verst (altså smaker best og vanskeligst å ligge unna). Jeg gidder ikke ha krav og planer og forventninger til trening. Det holder med å slutte med godteri og sjokolade. All bevegelse er bra. Og automatisk blir jeg mer rastløs og beveger meg mer når jeg ikke småspiser mellom måltidene.
Om en uke har jeg ikke lyst på sjokolade lenger… nå skal jeg være sunn og naturlig… nå er det frukt, nøtter osv som gjelder… men for all del, jeg er ikke noe slanke-freak! Jeg orker ikke å tenke på hvor mange gram saus jeg tar på maten eller sånt. Det får være grenser for mat-nazi-opplegg (Grethe Roede)

Motivasjonen mangler

Energien også. Vil bare sove, sove, sove så dagene går fort.

Hvorfor er jeg ikke motivert til å gå ned noen kilo sånn at jeg kan øke sjansene for å bli gravid? Det er jo helt naturlig at en overvektig kropp ikke er så egnet til graviditet som en normalvektig… det er tungt å være gravid, og naturen passer det kanskje sånn til! Har lest at det kan være snakk om ca 10% nedgang for at det skal hjelpe på fruktbarheten. Nå hadde jeg ikke noe særlig problem med å bli gravid forrige gang, og da var jeg like tung som jeg er nå. Men jeg var veldig sliten etter fødselen. Orket omtrent ingenting. Sånn vil jeg jo ikke ha det en gang til hvis det blir aktuelt! Så jeg burde jo gå ned så mye som mulig før jeg evt blir gravid igjen, og komme meg i så god form som mulig. Det er jo også mer slitsomt med to barn enn med et…

Alt dette vet jeg jo. og jeg vet hva som må til for å nå mitt mål… det er mindre (eller ingenting) sjokolage og godteri, og mer bevegelse/trim. Men jeg kommer ikke igang. Jeg orker ikke tanken på å skulle slitte med sjokolade… vet jo ikke om jeg kan bli fravid en gang, og da har jeg slanket meg til “ingen” nytte… det er tåpelig å si, for helsen har jo nytte av at jeg slanker meg, og jeg ønsker jo å komme i bedre form, sånn at jeg orker mer, og ikke blir så svett og sliten av å gjøre ting vanlige (les slanke) mennesker gjør…

MEN! HVOR FINNER JEG MOTIVASJON???

Sånn som det er nå vil jeg heller være tjukk og infertil og spise sjokolade enn å slutte… tror kanskje ikke riktig på at resultatene vil komme, og dessuten blir jeg redd… som normalvektig kan jeg risikere å bli attraktiv og synlig… det vil jeg ikke… dette er jo beskyttelsen min…!

Beskyttelsen min!

Jeg ser det nå! jeg er så redd for å miste beskyttelsen min!! Det er derfor jeg ikke vil ned i vekt. Jeg er redd for hvordan jeg blir, hvordan andre vil se meg. Jeg vil ha kontroll på hvordan jeg fremstår. Nå som jeg er overvektig er jeg ikke attraktiv. Blir jeg normalvektig så kan jeg bli attraktiv. Men det liker jeg ikke! Ingen skal synes jeg er attraktiv, bare mannen min. Det er faktisk så jeg synes muslimene er heldige som kan (egentlig må) dekke seg til for at de ikke skal være attraktive for andre enn mannen sin.

Men så kan man innvende at hvorfor er jeg så redd? Jeg kan jo kle meg sømmelig og tildekkende, som var jeg muslim… for å forhindre at noen synes jeg er attraktiv. Jeg kan fortsette å gå i de samme klærna - de vil etterhvert bli løse og romslige… Jeg kan jo bare bli en grå mus!

Perfekt mann?

I alle de årene jeg har vært kjæreste med og senere gift med mannen min, har jeg følt meg annenrangs i forhold til ham. Jeg har aldri følt at jeg har vært bra nok, at han har vært fornøyd med meg. Han får liksom til alt. Han er rolig, blid og i godt humør. Han gjør masse husarbeid, jobber 100% og trener. Jeg er deprimert, sliter med spiseforstyrrelse, liker meg best i go’ stolen, blir fort sint og irritert, gjør lite husarbeid. Jeg skjønner ikke hvorfor han gidder å holde ut med meg. Jeg hadde ikke orket å være sammen med ham om han var som meg.

Han svarer at jeg er snill og at han er glad i meg. Men det skjønner jeg ikke. Jeg er ikke snill. Jeg har et ønske om å være snill, men i største delen av tiden greier jeg det ikke. Jeg takler ikke at han kritiserer meg eller bemerker noe som ikke er bra nok. Det tar jeg som et bevis på at jeg er fullstendig udugelig og at han vet det og vil fortelle meg det. Da svarer jeg med å kjefte og si stygge ting til ham. Vet at man i et forhold må ha lov til å komme med kritikk på en ordentlig måte, men det sliter jeg veldig med. Dvs jeg kritiserer ham masse, men jeg takler ikke hvis det kommer noe fra ham.

Jeg trives ikke sammen med ham. Hele tiden tenker jeg bare på at jeg ikke er bra nok, at han sikkert er misfornøyd med meg og lurer på når han skal gå. Når skal han våkne opp og innse at jeg ikke er noe å samle på? Føler meg sikker på at det skjer før eller siden…

I går prøvde jeg å ta opp noe som var vanskelig å snakke om. Han er skikkelig dårlig på å snakke om følelsesting - han sier alltid noe feil som sårer meg uten at han mente å gjøre det. Fordi han gjør de samme feilene hver gang jeg vil snakke om noe vanskelig, tenker jeg at han ikke egentlig bryr seg om meg siden han ikke lærer av sine feil…

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjemmelivet tapper meg fullstendig for energi. Det burde være motsatt, at hjemme var en god plass å være, en plass som ga meg overskudd og mer energi. Orker ikke å være nr 2, hele tiden vite at jeg kommer aldri til å slå ham i noen form - kommer alltid til å være mer sint og irritert, mer følelsesstyrt, vanskeligere å ha med å gjøre, mer sårbar… uff!

På jobb er det andre stedet jeg mistrives. Altså, folkene er greie, oppgavene stort sett i orden, men jeg sliter med depresjon og nå blir det høst og alt blir mørkere og jeg kommer til å slite mer… og jeg tør ikke fortelle noen åssen jeg har det, for da jeg ble ansatt her sa jeg at jeg ikke kom til å bli sykemeldt pga psykiske ting. Det ble jeg i min forrige jobb. Men, jeg sliter seriøst med å orke å stå opp om morgenen, kjenner etter om jeg kan være litt syk kanskje, så jeg kan bli hjemme… og på jobb klarer jeg bare å jobbe halve tiden, resten sitter jeg på internett… konsentrasjon og arbeidslyst - hva er det?

Hva skal jeg gjøre?

Lysegrått

Denne (se bildet) er veldig god!! Må prøves av alle sjokoholikere! Apropos “-holiker”, jeg er nok ikke akkurat i faresonen når det gjelder å bli alkoholiker, for det var ikke noe problem å ikke drikke i går, selv om jeg hadde en litt turbulent dag på jobb! Sjokoladen dekker fremdeles behovet for beroligende middel… men jeg fikk da i alle fall ut en god del følelser og litt agresjon i forrige blog post… og det er jo bra…

Naboens mage vokser og vokser… hun har nemlig en baby inni der… det gjør vondt hver gang jeg ser den magen hennes… for all del, jeg unner henne gleden over en ny baby, men jeg skulle ønske jeg også hadde en baby i magen… men hva hjelper det å ønske… ingen blir vel gravid av det! Så et program på tv i går, de besøkte tre danske familier som hadde adoptert barn. Jeg gråt litt da jeg så hvor glade mammaene var i sine adopterte barn, jeg vet jo hvor glad man blir i et barn, og det er uansett om du har født det selv eller ikke. Og så ble jeg trist da jeg tenkte på at jeg sikkert aldri blir godkjent for adopsjon. De kommer sikkert til å si at man kan ikke ha psykiske “plager” når man skal adoptere…

Og sånn som det ser ut nå kommer jeg sikkert alltid til å ha noe psykiske greier… jeg kommer sikkert alltid til å være litt deprimert i perioder… kommer sikkert alltid til å føle sterkere enn gjennomsnittet (og de normale?) alltid være ekstra sårbar… alltid reagere sterkere når jeg hører om overgrep og incest… reddere enn andre for om mitt barn skal oppleve noe sånt… Jeg bærer jo med meg de sårene og arrene jeg har fått, og de preger meg i dag. Jeg hadde vært noe annerledes dersom jeg hadde hatt en annerledes oppvekst. Men jeg har jo forsont meg med at sånn er det, og jeg har jobbet utrolig bra i terapi og er kommet kjempelangt. Kanskje så langt som det går an å komme for meg. Føler litt at det er på tide å stoppe opp og si “sånn er jeg”… kan alltids jobbe med noen småting, og vil alltids utvikle meg og vokse, men jeg skal ikke forandre på store og viktige ting… det går ikke, det er ikke så mye mer igjen å jobbe med… noen ting jobber jeg fremdeles med sånn litt underbevisst - ved at jeg tør å gjøre ting som jeg før ikke tørte o.l.

Men jeg tror jeg bestandig vil kunne ha godt av noe samtaleterapi fra tid til annen. Frykter at adopsjonsgodkjenningsmyndighetene vil se på det som et svakhetstegn, mens jeg tenker at det er jo ikke mer svakhet enn om noen trenger hjelp for en eller annen fysisk plage. Jeg er jo sikker på at barnet mitt ikke på noen måte lider for at jeg har mine psykiske ting… Hverken nå eller senere. Jeg er jo fast bestemt på å være så god mor for ham som mulig, og jobber i terapi med de tingene jeg trenger å jobbe med for å være en god mor! Jeg er veldig bevisst, tenker mye, og får positive tilbakemeldinger fra andre på det.

Polar Strawberry

Det er sikkert ikke så lurt å drikke når man er deprimert… men du verden - det “hjelper”!

Jeg skal ikke bli alkoholiker, altså, for jeg vet jo at det ikke er særlig lurt i lengden… så jeg skal passe meg nøye… egentlig burde jeg vel bare holdt meg unna hele greia… men akkurat nå er det komfortabelt å bli litt sånn “hva så?” etter en solid drink sånn om kvelden når jeg sitter her alene… (mannen er på reise eller ute og jogger) så slipper jeg å bry meg så hardt om disse følelsene mine hele tiden…

jeg skjønner godt dem som blir alkoholikere… jeg kunne sikkert blitt det selv om ikke jeg passer godt på… det er jo godt å slippe unna alt for en stund… få en pause… kanskje er det ikke så farlig, så lenge det ikke utarter… når man begynner å drikke på jobb, eller er borte fra jobb på grunn av drikking, og/eller man må ha en drink før man går på butikken, på besøk, i møter osv. men hva med en drink om kvelden? også i ukedagene? kan det bli sånn at etterhvert holder det ikke med en, men det blir to og så tre osv? og så når livet er ekstra vanskelig, da tar man seg en kule… kjenner noen som har vært periodedrankere hele sitt voksne liv. det er bare familien som vet at de drikker. jeg skjønner dem. men jeg vil ikke ha det sånn selv. vil ikke at gutten skal få noen dårlige opplevelser på grunn av meg og evt misbruk av alkohol. da blir det bare enda et problem å jobbe med… enda en grunn til å ville flykte.

jeg har alltid vært flink jente og oppført meg bra. pliktoppfyllende og perfeksjonist. denne ganske så uskyldige drikkingen jeg har gjort denne helgen er liksom min måte å være rebell på… hallo! sammenlignet med en gjennomsnittsperson på min alder er det sikkert ingenting - og jeg er redd jeg er på vei til å bli alkoholiker?!

Fant ut at polar strawberry (som jeg er snart ferdig med 3. drink nå) er tysk… blæh! da datt den i anseelse! det er vodka med rørte jordbær i… veldig godt altså men tysk. fysj! tyske ting oser ikke akkurat smak og gourmet opplevelser… huff. sauerkraut, øl og pølser… nå ble jeg kvalm!

F… heller, kan jeg ikke få en baby i magen da? det er jo det jeg vil! det er jo det jeg ønsker meg mest. så hadde jeg noe å forberede meg til… nå er det jo bare den samme jævla grå hverdagen hver dag… og nå er det snart høst og så er det vinter og jeg skal gå rundt med det mørke på skuldrene og depresjonen i kroppen… nå er det bare grått, i desember blir alt svart! da er det faen meg vanskelig å motivere seg til noen ting…

ser det, at når jeg har det sånn så kommer de aldri til å godkjenne meg som adoptivmor! de kommer sikkert til å spørre om alle mulige ting, og sitte der og være så jævla eksperter og selvgode og faens medhjelper og se ned på meg, feite meg, som tror at jeg kan duge som adoptivmor, selv om jeg er feit og har psykisk dritt i psyken min… og så sier de sånn, litt nedlatende, oppgitt og nesten profesjonelt, nei, du kan ikke godkjennes før du får en friskmelding av legen din, og har vært uten psykisk dritt og medisiner i fem år minst, og kanskje ikke en gang da, for den psykiske dritten kan jo komme tilbake siden du har den nå osv. neida, tror likegodt vi kan si ALDRI godkjent på meg!!! Hvorfor gidde å søke?

Helvete heller - la heller barna i India, Ungarn, Polen, Romania, og alle de andre stedene, bo på barnehjem og gater, uten klær, kjærlighet, omsorg, mat osv. Det er jo så jævlig mye bedre enn hos ei med psykisk dritt! Og for all del, la oss bruke jævlige mengder med skattepenger på å prøverøre frem unger til dem som på død og liv må ha sine egenfødte! Dem som til slutt kommer til å ende på adopsjon likevel, som en siste utvei liksom…. for dem har jo sikkert alt det psykiske på plass!

jada… dem har nemlig ikke hatt en far uten empati, uten grenser. dem har ikke vært gjenstand for farens enorme sex-behov… det har nemlig jeg, og derfor har jeg den psykiske dritten! Faen ta den forbanna drittsekken av en mann… saken er foreldet… jada, foreldet for hvem? så jeg lider ikke lenger av incesten - neida bare fordi jeg så gjerne vil gå på medisin og slite med å takle hverdagen min! FOR DET ER LIKSOM SÅ JÆVLIG GØY!!!

Barnløshet og Gud

I dette intervjuet, “Coping With Infertility”, snakker professor Marie Meaney om utfordringene et barnløst ektepar kan møte og den mulige åndelige trøsten de kan finne med å forsone seg med sitt “kors” (altså sin skjebne). Professoren er tydeligvis barnløs selv, og svarer veldig bra!

Dette henvender seg jo i utgangspunktet til katolikker, men barnløse par med annen trostilhørighet kan sikkert også finne trøst her.