Ny uke, ny veiing. I dag viste vekten 100 kg. Da er det bare ett kilo igjen til jeg når min første store milepæl - under 100... og jeg må si at jeg synes det er skummelt... jeg har egentlig mest lyst til å gi opp nå og begynne med litt sjokolade igjen... bare litt altså, bare en liten en sånn i ny og ne, til kos på kontoret... så ingen ser... Og jeg har et økende behov for å kle på meg mange lag med klær og gjerne store og formløse plagg som skjuler kroppen min. For jeg kvitter meg jo med beskyttelsen min nå, og det er skummelt. Den har skapt avstand mellom meg og andre, men også en avstand til kroppen min slik den var da jeg opplevde overgrepene. Jeg er redd for å oppleve slike overgrep igjen, selv om jeg vet med fornuften at det ikke er sannsynlig fordi jeg er ikke 15 år og jente hjemme hos mamma og pappa. Jeg er voksen, født to barn, gift, kroppen har forandret seg mye på de siste 15-20 årene. Og jeg har ikke lenger kontakt med pappa (han fortjener egentlig ikke den tittelen).
Men jeg har bestemt meg for å ikke gå opp igjen disse 20 kiloene igjen, aldri aldri aldri!!! Så derfor må jeg bare la være å begynne med sjokolade igjen, selv om ingen ser det... for jeg kjenner igjen de luretankene der! Det er sånn det begynner, og så fortsetter det med stadig større mengder pr dag, og sakte men sikkert kryper kiloene på igjen. Så jeg må bare fortsette som jeg har gjort de siste månedene - være streng og nøye - så kan jeg gå med bunad igjen neste 17. mai!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar