Enda en dag uten sjokolade... (egentlig bare dag to)

Men! det er de første dagene som er de verste når man skal slutte med sjokolade (og alt annet man er avhengig av), det er da jeg bare er sur, irritabel og generelt “pissed” i humøret… Tankene kretser stort sett rundt ett tema: SJOKOLADE! Må jeg egentlig slutte nå? Nå har jeg jo vært så flink å la være å spise sjokolade en halv dag, nå kan jeg unne meg en på bussen hjem fra jobb. En hel kveld hjemme uten sjokolade? Det kommer jeg ikke til å holde ut! Jeg burde kjøpe en nå sånn at jeg har i tilfelle behovet blir for stort og jeg ikke orker gå ut senere i dag for å kjøpe. Det er avhengigheten som forsøker å vinne, og jeg kjenner igjen fristelsene. Jeg biter ikke på dem, kan ikke det, da er jeg “solgt”. Jeg har jo sluttet før, og de samme tankene/fristelsene kom da også.
Må vel tilstå at jeg spiste en halv sånn Freia Premium i går på jobb. Den er mørk altså, og den liker jeg ikke så godt, så den teller ikke… altså kalorimessig teller den jo, men ikke sånn avhengighetsmessig, for jeg kommer ikke til å bli avhengig av den og spise store mengder, for smaken er ikke så god. det er for å lette maset i hodet (se over) med alle fristelsene, at jeg har tillatt meg selv å ha mørk sjokolade. den er jo også sunn, med alle sine antioksidanter. Så det er vel nesten som å spise en gulrot i stedet for en freia melkesjokolade, sunt og mindre godt.
Har regnet ut at jeg innen 1,5 år kommer til å nå mitt mål om under 100 kg. Da har jeg lagt opp til vektnedgang på 0,3 kg pr uke. Det er ikke så voldsomt mye, men så har jeg ikke tenkt å leve på slankekur i 1,5 år heller… jeg kutter ut godteriet og sjokoladen, beveger meg litt mer, men spiser resten som før. Sånn må jeg ha det.

Sjokolademelk og mørk sjokolade

Til tross for at jeg var IRRITABEL og egentlig litt småsur i hele går, greide jeg å la være å spise sjokolade eller godteri. (bare fire kjeks med sjokoladetrekk) Jeg tenkte stort sett ikke på annet enn om jeg skulle kjøpe meg noe sjokolade, så kunne jeg bare være flink i dag i stedet… Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg er visst både fysisk og psykisk avhengig tror jeg.

I dag har jeg nettopp drukket en halv liter litago sjokolademelk, det må være lov, for å stille sjokoladetrangen… problemet er vel at jeg ikke blir lei av sjokoladesmaken, så nå har jeg bare mer lyst på sjokolade enn før jeg drakk denne sjokolademelken… men da har jeg et nytt kompromiss: nemlig mørk sjokolade! Den smaker ikke så godt som melkesjokoladen, derfor spiser jeg mye mindre av den enn jeg ville gjort av en melkesjokolade. Jeg har faktisk tenkt at jeg kan spise så mye mørk sjokolade som jeg vil, fordi den er så sunn, med sine antioksidanter, og fordi jeg ikke liker smaken så godt som melkesjokolade. faktisk langt fra melkesjokoladen!!!

I dag tidlig var jeg morgenkvalm - altså jeg var kvalm, men det er sikkert bare fordi jeg lurer på om jeg er gravid (og har så¨lyst til å være det) at jeg er falskt kvalm… Hvis jeg husker riktig fra forrige gang, så ble jeg ikke kvalm før langt uti leksa (dvs etter at jeg hadde tatt en positiv test) lite sannsynlig derfor at jeg er kvalm sånn lenge før mensen er ventet… prøver å slappe av med dette - men så ser jeg en baby eller en gravid dame - og så kommer lysten igjen! Nå er det i tillegg til naboene som er gravide, denne Palin babyen… I går var det jo snakk om at Sarah Palin ikke var mor til sin siste unge, Trig, men i dag er det altså sånn at den eldste Palin datteren, Bristol, er gravid i 5. måned. Jeg må innrømme at jeg er litt sånn skandalehungrig, derfor leste jeg masse om saken i går… og sjekket bildene som skulle være beviser, og hva ser jeg? En fin liten baby som ser så deilig ut å holde på og klemme! Og Bristol er den som bærer barnet og koser med ham. Sarah Palin selv ser ikke så interessert ut… Og jeg tenker så heldig Sarah Palin er som har fått fem så fine barn… skulle ønske jeg orket å ha så mange! Barn er jo det aller beste i hele verden!

Når det er sagt, denne Sarah Palin er litt pussig… det hevdes at hun er så konservativ og bibeltro kristen, men det må vel være litt selektivt konservativ, det da? For hadde hun sett nøyere etter så står det da virkelig i Bibelen at

“Som i alle de helliges menigheter 34 skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. 35 Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten”. (1. Kor 14:33-35) og “…unge kvinnene å elske mann og barn, 5 leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet.” (Titus 2:4-5)

Jeg lurer på om Sarah Palin lever etter disse reglene når hun vil bli visepresident… hun som er så bibeltro, altså… for min del synes jeg det blir tullete å hevde seg bibeltro når man velger ut noen ting man lever etter, og andre hopper man galant over… i følge disse bibelstedene skulle nemlig Palin ikke stille til valg som visepresident, det er en rolle hvor hun vil måtte lære menn/stå over menn i rang, og i følge bibelen er ikke det riktig. Hun kan umulig få tatt ansvar for hjemmet og underordnet seg sin mann når hun er visepresident…

11 En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. 12 Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. 13 For Adam ble skapt først og så Eva. (1. Tim 2:11-13)

et lite apropos til dette med at mannen er kvinnens hode osv… i filmen “mitt store fete greske bryllup” sier moren til bruden at “mannen er familiens hode, men kvinnen er nakken som får hode til å snu seg”

Har jeg sluttet?

Har i allefall greid meg så langt i dag uten sjokolade, men jeg må innrømme at konsentrasjonen er det dårlig med, og har ikke fått gjort så mye heller… blir mest internett… ikke bra!
Har utsatt og utsatt denne dagen - vet at jeg må slutte med sjokolade og godteri, men jeg har hatt så mange unnskyldninger for å fortsette. Og så skal jeg slutte i morgen… på det viset blir det jo aldri sluttet… og sånn har jeg gått siden nyttår.
Motivasjon:

1. øke sjansene for å bli gravid
2. orke mer og svette mindre
3. burde skrive helsen her, men jeg har ikke hatt noen helseproblemer pga vekta, så derfor er det vel egentlig ikke en grunn heller…

Nå har jeg ikke noe sjokolade eller godteri hjemme (bare en halv mørk sjokolade - men den er ikke så god, så jeg blir ikke fristet!) så kanskje passer det bra å slutte i dag… og da er jeg sånn helt av altså. Ikke noe godteri eller sjokolade! Eller, jeg kan ha lov til mørk sjokolade - for den er så kraftig/bitter eller hva jeg skal si - så der blir det ikke fare for store mengder… det er melkesjokoladen som er verst (altså smaker best og vanskeligst å ligge unna). Jeg gidder ikke ha krav og planer og forventninger til trening. Det holder med å slutte med godteri og sjokolade. All bevegelse er bra. Og automatisk blir jeg mer rastløs og beveger meg mer når jeg ikke småspiser mellom måltidene.
Om en uke har jeg ikke lyst på sjokolade lenger… nå skal jeg være sunn og naturlig… nå er det frukt, nøtter osv som gjelder… men for all del, jeg er ikke noe slanke-freak! Jeg orker ikke å tenke på hvor mange gram saus jeg tar på maten eller sånt. Det får være grenser for mat-nazi-opplegg (Grethe Roede)

Motivasjonen mangler

Energien også. Vil bare sove, sove, sove så dagene går fort.

Hvorfor er jeg ikke motivert til å gå ned noen kilo sånn at jeg kan øke sjansene for å bli gravid? Det er jo helt naturlig at en overvektig kropp ikke er så egnet til graviditet som en normalvektig… det er tungt å være gravid, og naturen passer det kanskje sånn til! Har lest at det kan være snakk om ca 10% nedgang for at det skal hjelpe på fruktbarheten. Nå hadde jeg ikke noe særlig problem med å bli gravid forrige gang, og da var jeg like tung som jeg er nå. Men jeg var veldig sliten etter fødselen. Orket omtrent ingenting. Sånn vil jeg jo ikke ha det en gang til hvis det blir aktuelt! Så jeg burde jo gå ned så mye som mulig før jeg evt blir gravid igjen, og komme meg i så god form som mulig. Det er jo også mer slitsomt med to barn enn med et…

Alt dette vet jeg jo. og jeg vet hva som må til for å nå mitt mål… det er mindre (eller ingenting) sjokolage og godteri, og mer bevegelse/trim. Men jeg kommer ikke igang. Jeg orker ikke tanken på å skulle slitte med sjokolade… vet jo ikke om jeg kan bli fravid en gang, og da har jeg slanket meg til “ingen” nytte… det er tåpelig å si, for helsen har jo nytte av at jeg slanker meg, og jeg ønsker jo å komme i bedre form, sånn at jeg orker mer, og ikke blir så svett og sliten av å gjøre ting vanlige (les slanke) mennesker gjør…

MEN! HVOR FINNER JEG MOTIVASJON???

Sånn som det er nå vil jeg heller være tjukk og infertil og spise sjokolade enn å slutte… tror kanskje ikke riktig på at resultatene vil komme, og dessuten blir jeg redd… som normalvektig kan jeg risikere å bli attraktiv og synlig… det vil jeg ikke… dette er jo beskyttelsen min…!

Beskyttelsen min!

Jeg ser det nå! jeg er så redd for å miste beskyttelsen min!! Det er derfor jeg ikke vil ned i vekt. Jeg er redd for hvordan jeg blir, hvordan andre vil se meg. Jeg vil ha kontroll på hvordan jeg fremstår. Nå som jeg er overvektig er jeg ikke attraktiv. Blir jeg normalvektig så kan jeg bli attraktiv. Men det liker jeg ikke! Ingen skal synes jeg er attraktiv, bare mannen min. Det er faktisk så jeg synes muslimene er heldige som kan (egentlig må) dekke seg til for at de ikke skal være attraktive for andre enn mannen sin.

Men så kan man innvende at hvorfor er jeg så redd? Jeg kan jo kle meg sømmelig og tildekkende, som var jeg muslim… for å forhindre at noen synes jeg er attraktiv. Jeg kan fortsette å gå i de samme klærna - de vil etterhvert bli løse og romslige… Jeg kan jo bare bli en grå mus!

Perfekt mann?

I alle de årene jeg har vært kjæreste med og senere gift med mannen min, har jeg følt meg annenrangs i forhold til ham. Jeg har aldri følt at jeg har vært bra nok, at han har vært fornøyd med meg. Han får liksom til alt. Han er rolig, blid og i godt humør. Han gjør masse husarbeid, jobber 100% og trener. Jeg er deprimert, sliter med spiseforstyrrelse, liker meg best i go’ stolen, blir fort sint og irritert, gjør lite husarbeid. Jeg skjønner ikke hvorfor han gidder å holde ut med meg. Jeg hadde ikke orket å være sammen med ham om han var som meg.

Han svarer at jeg er snill og at han er glad i meg. Men det skjønner jeg ikke. Jeg er ikke snill. Jeg har et ønske om å være snill, men i største delen av tiden greier jeg det ikke. Jeg takler ikke at han kritiserer meg eller bemerker noe som ikke er bra nok. Det tar jeg som et bevis på at jeg er fullstendig udugelig og at han vet det og vil fortelle meg det. Da svarer jeg med å kjefte og si stygge ting til ham. Vet at man i et forhold må ha lov til å komme med kritikk på en ordentlig måte, men det sliter jeg veldig med. Dvs jeg kritiserer ham masse, men jeg takler ikke hvis det kommer noe fra ham.

Jeg trives ikke sammen med ham. Hele tiden tenker jeg bare på at jeg ikke er bra nok, at han sikkert er misfornøyd med meg og lurer på når han skal gå. Når skal han våkne opp og innse at jeg ikke er noe å samle på? Føler meg sikker på at det skjer før eller siden…

I går prøvde jeg å ta opp noe som var vanskelig å snakke om. Han er skikkelig dårlig på å snakke om følelsesting - han sier alltid noe feil som sårer meg uten at han mente å gjøre det. Fordi han gjør de samme feilene hver gang jeg vil snakke om noe vanskelig, tenker jeg at han ikke egentlig bryr seg om meg siden han ikke lærer av sine feil…

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjemmelivet tapper meg fullstendig for energi. Det burde være motsatt, at hjemme var en god plass å være, en plass som ga meg overskudd og mer energi. Orker ikke å være nr 2, hele tiden vite at jeg kommer aldri til å slå ham i noen form - kommer alltid til å være mer sint og irritert, mer følelsesstyrt, vanskeligere å ha med å gjøre, mer sårbar… uff!

På jobb er det andre stedet jeg mistrives. Altså, folkene er greie, oppgavene stort sett i orden, men jeg sliter med depresjon og nå blir det høst og alt blir mørkere og jeg kommer til å slite mer… og jeg tør ikke fortelle noen åssen jeg har det, for da jeg ble ansatt her sa jeg at jeg ikke kom til å bli sykemeldt pga psykiske ting. Det ble jeg i min forrige jobb. Men, jeg sliter seriøst med å orke å stå opp om morgenen, kjenner etter om jeg kan være litt syk kanskje, så jeg kan bli hjemme… og på jobb klarer jeg bare å jobbe halve tiden, resten sitter jeg på internett… konsentrasjon og arbeidslyst - hva er det?

Hva skal jeg gjøre?

Lysegrått

Denne (se bildet) er veldig god!! Må prøves av alle sjokoholikere! Apropos “-holiker”, jeg er nok ikke akkurat i faresonen når det gjelder å bli alkoholiker, for det var ikke noe problem å ikke drikke i går, selv om jeg hadde en litt turbulent dag på jobb! Sjokoladen dekker fremdeles behovet for beroligende middel… men jeg fikk da i alle fall ut en god del følelser og litt agresjon i forrige blog post… og det er jo bra…

Naboens mage vokser og vokser… hun har nemlig en baby inni der… det gjør vondt hver gang jeg ser den magen hennes… for all del, jeg unner henne gleden over en ny baby, men jeg skulle ønske jeg også hadde en baby i magen… men hva hjelper det å ønske… ingen blir vel gravid av det! Så et program på tv i går, de besøkte tre danske familier som hadde adoptert barn. Jeg gråt litt da jeg så hvor glade mammaene var i sine adopterte barn, jeg vet jo hvor glad man blir i et barn, og det er uansett om du har født det selv eller ikke. Og så ble jeg trist da jeg tenkte på at jeg sikkert aldri blir godkjent for adopsjon. De kommer sikkert til å si at man kan ikke ha psykiske “plager” når man skal adoptere…

Og sånn som det ser ut nå kommer jeg sikkert alltid til å ha noe psykiske greier… jeg kommer sikkert alltid til å være litt deprimert i perioder… kommer sikkert alltid til å føle sterkere enn gjennomsnittet (og de normale?) alltid være ekstra sårbar… alltid reagere sterkere når jeg hører om overgrep og incest… reddere enn andre for om mitt barn skal oppleve noe sånt… Jeg bærer jo med meg de sårene og arrene jeg har fått, og de preger meg i dag. Jeg hadde vært noe annerledes dersom jeg hadde hatt en annerledes oppvekst. Men jeg har jo forsont meg med at sånn er det, og jeg har jobbet utrolig bra i terapi og er kommet kjempelangt. Kanskje så langt som det går an å komme for meg. Føler litt at det er på tide å stoppe opp og si “sånn er jeg”… kan alltids jobbe med noen småting, og vil alltids utvikle meg og vokse, men jeg skal ikke forandre på store og viktige ting… det går ikke, det er ikke så mye mer igjen å jobbe med… noen ting jobber jeg fremdeles med sånn litt underbevisst - ved at jeg tør å gjøre ting som jeg før ikke tørte o.l.

Men jeg tror jeg bestandig vil kunne ha godt av noe samtaleterapi fra tid til annen. Frykter at adopsjonsgodkjenningsmyndighetene vil se på det som et svakhetstegn, mens jeg tenker at det er jo ikke mer svakhet enn om noen trenger hjelp for en eller annen fysisk plage. Jeg er jo sikker på at barnet mitt ikke på noen måte lider for at jeg har mine psykiske ting… Hverken nå eller senere. Jeg er jo fast bestemt på å være så god mor for ham som mulig, og jobber i terapi med de tingene jeg trenger å jobbe med for å være en god mor! Jeg er veldig bevisst, tenker mye, og får positive tilbakemeldinger fra andre på det.