Polar Strawberry

Det er sikkert ikke så lurt å drikke når man er deprimert… men du verden - det “hjelper”!

Jeg skal ikke bli alkoholiker, altså, for jeg vet jo at det ikke er særlig lurt i lengden… så jeg skal passe meg nøye… egentlig burde jeg vel bare holdt meg unna hele greia… men akkurat nå er det komfortabelt å bli litt sånn “hva så?” etter en solid drink sånn om kvelden når jeg sitter her alene… (mannen er på reise eller ute og jogger) så slipper jeg å bry meg så hardt om disse følelsene mine hele tiden…

jeg skjønner godt dem som blir alkoholikere… jeg kunne sikkert blitt det selv om ikke jeg passer godt på… det er jo godt å slippe unna alt for en stund… få en pause… kanskje er det ikke så farlig, så lenge det ikke utarter… når man begynner å drikke på jobb, eller er borte fra jobb på grunn av drikking, og/eller man må ha en drink før man går på butikken, på besøk, i møter osv. men hva med en drink om kvelden? også i ukedagene? kan det bli sånn at etterhvert holder det ikke med en, men det blir to og så tre osv? og så når livet er ekstra vanskelig, da tar man seg en kule… kjenner noen som har vært periodedrankere hele sitt voksne liv. det er bare familien som vet at de drikker. jeg skjønner dem. men jeg vil ikke ha det sånn selv. vil ikke at gutten skal få noen dårlige opplevelser på grunn av meg og evt misbruk av alkohol. da blir det bare enda et problem å jobbe med… enda en grunn til å ville flykte.

jeg har alltid vært flink jente og oppført meg bra. pliktoppfyllende og perfeksjonist. denne ganske så uskyldige drikkingen jeg har gjort denne helgen er liksom min måte å være rebell på… hallo! sammenlignet med en gjennomsnittsperson på min alder er det sikkert ingenting - og jeg er redd jeg er på vei til å bli alkoholiker?!

Fant ut at polar strawberry (som jeg er snart ferdig med 3. drink nå) er tysk… blæh! da datt den i anseelse! det er vodka med rørte jordbær i… veldig godt altså men tysk. fysj! tyske ting oser ikke akkurat smak og gourmet opplevelser… huff. sauerkraut, øl og pølser… nå ble jeg kvalm!

F… heller, kan jeg ikke få en baby i magen da? det er jo det jeg vil! det er jo det jeg ønsker meg mest. så hadde jeg noe å forberede meg til… nå er det jo bare den samme jævla grå hverdagen hver dag… og nå er det snart høst og så er det vinter og jeg skal gå rundt med det mørke på skuldrene og depresjonen i kroppen… nå er det bare grått, i desember blir alt svart! da er det faen meg vanskelig å motivere seg til noen ting…

ser det, at når jeg har det sånn så kommer de aldri til å godkjenne meg som adoptivmor! de kommer sikkert til å spørre om alle mulige ting, og sitte der og være så jævla eksperter og selvgode og faens medhjelper og se ned på meg, feite meg, som tror at jeg kan duge som adoptivmor, selv om jeg er feit og har psykisk dritt i psyken min… og så sier de sånn, litt nedlatende, oppgitt og nesten profesjonelt, nei, du kan ikke godkjennes før du får en friskmelding av legen din, og har vært uten psykisk dritt og medisiner i fem år minst, og kanskje ikke en gang da, for den psykiske dritten kan jo komme tilbake siden du har den nå osv. neida, tror likegodt vi kan si ALDRI godkjent på meg!!! Hvorfor gidde å søke?

Helvete heller - la heller barna i India, Ungarn, Polen, Romania, og alle de andre stedene, bo på barnehjem og gater, uten klær, kjærlighet, omsorg, mat osv. Det er jo så jævlig mye bedre enn hos ei med psykisk dritt! Og for all del, la oss bruke jævlige mengder med skattepenger på å prøverøre frem unger til dem som på død og liv må ha sine egenfødte! Dem som til slutt kommer til å ende på adopsjon likevel, som en siste utvei liksom…. for dem har jo sikkert alt det psykiske på plass!

jada… dem har nemlig ikke hatt en far uten empati, uten grenser. dem har ikke vært gjenstand for farens enorme sex-behov… det har nemlig jeg, og derfor har jeg den psykiske dritten! Faen ta den forbanna drittsekken av en mann… saken er foreldet… jada, foreldet for hvem? så jeg lider ikke lenger av incesten - neida bare fordi jeg så gjerne vil gå på medisin og slite med å takle hverdagen min! FOR DET ER LIKSOM SÅ JÆVLIG GØY!!!

Barnløshet og Gud

I dette intervjuet, “Coping With Infertility”, snakker professor Marie Meaney om utfordringene et barnløst ektepar kan møte og den mulige åndelige trøsten de kan finne med å forsone seg med sitt “kors” (altså sin skjebne). Professoren er tydeligvis barnløs selv, og svarer veldig bra!

Dette henvender seg jo i utgangspunktet til katolikker, men barnløse par med annen trostilhørighet kan sikkert også finne trøst her.

Tenk deg om før du skaffer deg hund!

Kanskje en valp vil få meg til å slappe av med baby-lengselen? Jeg har sett på hunder på finn.no i dag, og jeg har funnet noen søte valper… små koseraser… har ikke gjort noe mer med det enda.

Men, det slår meg at det var en overvekt av store hunder til salgs og omplassering! Jeg tror det er mange som ikke tenker seg godt nok om før de skaffer seg en hund. Allergi eller endret livssituasjon er ofte grunner for salget. Ja, i noen tilfeller er det kanskje riktig, men det er ikke tilfeldig at allergien eller den endrede livssituasjonen inntreffer når valpene er under to år - sånn fra 8-9 måneder og til 1,5 år… når de store hundene er på sitt aller mest aktive og de er vokst seg store og litt uregjerlige…

Jeg foreslår små hunder! De er like mye hund, de er lettere å ha med å gjøre, lettere å ta med seg overalt, gjerne kosete og vil ligge på fanget. Trenger ikke fullt så mye trim som de store, og gidder du ikke, eller klarer du ikke å få dem superlydige, så gjør det ikke så mye, for de er så små de kan ikke gjøre så mye “skade” likevel. Å ha en 7 kilos hund som ikke går pent i bånd er ikke like farlig som en 40 kilos! Og de har god plass i en leilighet, på buss eller trikk og i alle størrelser av biler. Cavalieren er selvsagt den fineste av de små, men det er mange andre søte også!

Åååå - det er så synd på meg…

Jeg skrev en tåredryppende trist og selvmedlidende mail til min mann i går om hvor ille jeg har det og hvor lei meg jeg er på grunn av at jeg tydeligvis ikke kan få flere barn… vi snakket om det i går kveld og han var egentlig mest irritert på meg. åååå, da ble det enda tristere…

jeg sørger over tapet av et barn som aldri er blitt til… ideen om et barn sørger jeg over… og som om ikke det var nok tristhet… så sitter min venninne, allerede mor til tre, og sier at hun i går testet positivt på baby nr fire… så flott, svarte jeg, og tenkte hva gjør hun riktig som ikke jeg får til? hvorfor skal hun bli gravid med en gang hun tenker at det kunne være fint, og jeg ikke får det til på måneder?

mannen min deler ikke min sorg. han blir irritert på den fordi han synes vi er så heldige allerede. det er ingen selvfølge å få barn, sier han, og trekker frem folk vi kjenner som ikke kan få. feks ei som er manisk-depressiv og har bestemt at det ikke er forenlig med å være mor… hun har jo ikke valgt å være manisk-depressiv… hun er flott med barn og hadde sikkert blitt en kjempegod mamma…

så i dag er jeg ikke så trist… jeg har jo faktisk en flott gutt å glede meg over! han er mer enn noen kan ønske seg av et barn. og så har jeg gjort en telling i kalenderen, og funnet ut at selv om vi har prøvd i 8 måneder er det bare tre måneder timingen har vært potensielt riktig… så kanskje jeg ikke skal gi opp håpet om en baby til helt enda? kanskje jeg skal si som en tidligere kollega (han var riktignok Smiths venner - og det er ikke vi) “vi tar dem vi får”… og så er det jo ikke så ille med 4 år forskjell på barna… mange har dem tettere, med da er det jo også mer slitsomt for foreldrene! min venninne med nr 4 underveis har dem i to kull, og jeg ser jo at det er lettere for henne med baby nr tre når de to første er så store at de ordner alt selv… hun slipper å løpe rundt etter tre små!

det er så mange som snakker om å planlegge barna. planlegge når de skal ha nr 1, 2 osv. hvor lang tid i mellom dem osv. hvordan greier de det? blir det ikke egentlig litt sånn jobb - som enda en oppgave i livet man skal være flink å planlegge og prestere og produsere? jeg sitter med følelsen av å ikke være så flink, siden jeg ikke klarer å planlegge og prestere og produsere når jeg vil. jeg er liksom litt annenrangs kvinne på den måten, men det er jo ikke nødvendigvis sånn! kanskje skal jeg forsøke å slippe opp kontrollen, og ta i mot det som kan komme… om det tar et eller to år til, så er det jo verdt det! (bare det kommer noe!!).

gynekologen har sagt jeg kan begynne på medisin som stimulerer eggløsning, men jeg vet ikke, det er også sjanse for at det blir mer enn en unge om gangen… og det trenger jeg ikke altså.

Slankemafiaen?

Selv om jeg har mest lyst til å bare sitte hjemme og fordi jeg ALDRI kommer til å få en baby til, så kan jeg jo ikke det. Må på jobb, og må prøve å gjøre noe der… og jeg får ikke noe mer baby i magen ved å sitte og gråte. Så jeg vil være litt konstruktiv, og sjekker nettet etter info om PCOS (Poly Cystisk Ovarie Syndrom). Og selvsagt skal det stå noe om at det er ekstra viktig for damer med PCOS å spise sunt og riktig. Veldig mange med PCOS er overvektige, og det har noe med blodsukkeret/insulinen å gjøre. Spørsmålet er om det virkelig hjelper for meg med PCOS å gå ned i vekt eller om dette bare er slankemafiaen som benytter en mulighet til å fortelle folk at de må være slanke.

Hvis jeg visste at det ville hjelpe meg til å bli gravid, det å gå ned i vekt, da ville det være en motivasjonsfaktor. Men forrige gang jeg ble gravid, var jeg like stor som jeg er nå. Jeg har ikke lyst til å ofre godteriet og slite med å gå ned i vekt hvis det er “forgjeves”…

Burde sikkert gått ned i vekt uansett altså, komme under 100 - det er målet mitt. For å orke mer, og for å redusere faren for alle mulige problemer osv. Men, og det er et stort men!, hvis jeg skal bruke en ny baby som motivasjon, så er den høyst usikker ettersom jeg ikke vet om det hjelper noen ting, eller om jeg i uansett kan få en baby.

Burde jeg ikke være villig til å prøve?

Det er så vanskelig å gi opp sjokoladen!! Jeg blir sur, irritert og sint bare ved tanken på å gi den opp! Det re min trygghet i en kaotisk verden. Nå skal den tas fra meg, og jeg blir usikker og redd. Dessuten er det SKUMMELT å skulle få mer energi og bli sånn rastløs… som jeg blir når jeg ikke spiser sjokolade hver dag. JEG VIL IKKE!

Sjokolade-avhengig

Jeg vet hva som må til for å gå ned i vekt: kutte ut alt godteriet og bevege meg mer.

Innvendinger: godteriet smaker godt, det gir meg trygghet, det roer meg ned, bedøver følelsene mine. Bevegelse –> svette = ekkelt –> misliker/hater meg selv. Svetter mye fordi jeg er feit, feite folk er ekle, jeg er ekkel. Liker ikke kroppen min, eller noen ting som har med den å gjøre. Vil flytte ut av kroppen, få meg en ny. Bare tull, for det går ikke an. Blir ikke kvitt denne kroppen, må bare klare å leve med den. Jeg vil bli en annen. det har alltid vært mitt høyeste ønske - å bli en annen enn den jeg er! Har aldri likt meg selv. Har alltid mislikt meg selv veldig sterkt!

Lykke: vær fornøyd med det du har, i stedet for å lengte etter noe du ikke har…

JADA, for F…!! Advarsel: veldig pms påvirket ytring!

Jeg har jo så j….. mye å være takknemlig :| for! Alt er jo så forbanna bra i livet mitt! Hva f… klager jeg for da? Tenk på alle som ikke har det halvparten så forbanna bra som meg! Mine problemer er jo bare luksusproblemer i forhold til dem som virkelig har det vondt og vanskelig i livet! Skjerp deg! Ta deg sammen! Fokuser på det positive, det konstruktive, se fremover, gled deg over det du har, i stedet for å lengte etter det du ikke har…! Hva godt kommer det ut av å være misfornøyd og sint? Hvem tjener på det?

Men, saken er den, at jeg ønsker meg en baby til, og det får jeg altså ikke! Nå er den forbanna m….. rett rundt hjørnet (vært premenstruell i over en uke allerede), og da kommer skuffelsen over at “babyrommet” fremdeles er tomt. Alle rundt meg klarer å lage mer enn én baby, bare ikke jeg!

Selv om jeg denne gangen var mye mer avslappet enn i juni (da stresset jeg så mye at hele systemet hang seg opp og den forbanna m’en kom ikke før langt ut i juli), så er jo håpet der hver gang… kanskje det endelig kan lykkes?

Og samtidig vet jeg jo med fornuften at jeg ikke har forsøkt så lenge (bare siden januar), og at det er mange (ingen jeg kjenner) som prøver mye lenger enn meg før det lykkes. Og så har vi jo allerede en herlig gutt, det er jo mange som ikke får noen i det hele tatt… osv osv. Alt dette skal liksom gjøre at skuffelsen og tristheten ikke skal være så stor. Det gjør ikke det altså! For jeg ser den fantastiske gutten vår og tenker, hvorfor kan vi ikke få en til? Når kombinasjonen av min manns og mine gener blir så bra som dette, da gjør vi jo verden en tjeneste med å få en til baby. Da jeg trodde at jeg ikke kunne få baby i det hele tatt, da var det lettere å akseptere at det ikke kom noen, jeg var jo innstilt på å adoptere. Men så fikk jeg en frekk dame fra Stavanger kommunes barne-et-eller-annet som sa at “du kan ikke fly til psykolog når du skal adoptere”, da jeg ærlig som jeg er, svarte at jeg sliter litt med min psykiske helse… Heldigvis var gutten vår allerede underveis da, og ikke en sjel har nevnt noe som helst om at jeg ikke duger som mamma fordi om jeg får litt psykiatrisk hjelp. Tvert i mot! Alle sier jeg er en god mor!

Mannen min sier at det kommer når vi er klar for det. Det er jo bare piss! :( Han som ikke tror på Gud eller noen ting, han tror at “noen” gir oss en baby i magen når “vi er klar for det”. Skal liksom hormonene mine forstå når vi er klar for det? For det er jo dem det er noe galt med! Det er de som ødelegger og roter i systemer og sykluser. Helv….s hormoner! Alltid skal det være noe galt med meg!

Ikke bare er jeg 100 ganger så sinna som andre folk (det er ikke en overdrivelse!), dobbelt så tung som jeg burde være, har hårvekst på haka (gutten min kaller det skjegg), har dobbelt så masse følelser som andre folk (fucker opp hverdagen), jeg har også rot i hormonene som gjør eggløsningen rotete. Og jeg klarer ikke slå meg til ro med at jeg bare skal ha en unge hele livet. Det er j….. trist å tenke på ikke fordi den ungen ikke er bra nok, neida han er perfekt, men fordi det alltid vil være et savn etter den vi ikke fikk… jeg ser på gutten og tenker at hans søster eller bror ville være like så perfekt, men det skal vi altså ikke få oppleve…

Jeg vet ikke om jeg orker å begynne på en adopsjonsprosess med godkjenning av oss som foreldre, hjemmet osv. Ydmykende, tøff og vanskelig er det sikkert, å skulle bli vurdert av fremmede fag folk som ved hjelp av noen besøk og noen samtaler skal kunne vurdere om vi er skikket som adoptivforeldre. Det burde jo telle at vi har en velfungerende gutt fra før. Men da sier de sikkert bare at ja, vi får kose oss med han, men noen flere, nei det kan det ikke bli.

Så skal jeg gå sånn resten av livet med et hull inni meg… et evig savn etter en unge som aldri ble til, som vi aldri fikk kjenne, som aldri fikk oppleve oss som foreldre (vi er nemlig veldig gode!) og ikke minst - aldri fikk oppleve å ha en fantastisk storebror! Han er så snill og omtenksom, så naturlig medfølende, han er glad og morsom, han er drømmebroren!

Og hver gang jeg ser en dame (og dem er det mange av, naboer og familie) med gravid mage, så skal jeg gråte litt inni meg for at det ikke er jeg som får oppleve dette. F…s hormoner, og alt annet som er GALT!