NEI til OL i Tromsø 2018!

Altså, 20 milliarder skal det koste å arrangere et OL i Tromsø i 2018, har ikke Norge noen bedre formål å bruke disse pengene på?

Hva med økt satsing på jernbane? Regjeringen har ikke oppfylt lovnadene sine i Soria Moria erklæringen om satsingen på jernbane, husker jeg riktig skulle det være omtrent 2,4 mrd pr år i tre år. Ingen av årene har de oppfylt lovnadene. OK, innvendingene vil gå på at det ikke er staten som skal betale alle de 20 mrd. Idretten må bidra og private investorer må bidra. Men likevel, jeg er STERKT IMOT at mine skattepenger brukes til noe så tøvete og bortkastet som et OL er!

Hva i allverden får vi igjen for å arrangere et OL? En masse idrettsarenaer som lokale idrettsutøvere kan bruke, ja det er jo sikkert nyttig, men har de råd til å drifte disse arenaene? Og i tilfelle, kan de vel søke om midler til å få dem bygget for mye lavere kostnader enn et helt OL. Turist-effekten av et vinter OL er heller begrenset. For det første er det FÅ i verdensmålestokk som følger med på vinter OL, for det andre er det mulige feriemålet veldig langt unna andre feriemål i Norge, som turistene heller pleier å reise til, som feks Vestlandet.

I tillegg er det veldig lite miljøvennlig å lokalisere et OL i en by uten noen form for tog-forbindelser eller andre mer miljøvennlige reisealternativer. Alle tilreisende må bruke fly eller privatbil, til nød buss, men det tar jo til gjengjeld flere døgn!

Jeg sitter her og smiler litt for meg selv

Tenk at jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen! :) Babyen er nå på størrelse med et blåbær, omtrent 1,3 cm langt. (se på bildet) Dobbelt så stort som forrige uke. Det er helt ufattelig hvordan et lite menneske bare kan bli til inni meg sånn som dette, og utvikle seg og vokse uten at jeg gjør noen ting!

Jeg føler meg i grunn ganske fin i formen, kvalmen er på et akseptabelt nivå. Jeg passer på å spise ofte sånn at den ikke blir for plagsom.

Vi har bare fortalt nyheten til nærmeste familie, fordi det er jo fremdeles litt usikkert om alt går bra. Etter uke 12 kan vi regne med at det går riktige veien.
Det vil ta lang tid før magen synes, ettersom magen min er så stor i utgangspunktet. Men jeg gleder meg til jeg får sånn rund gravidmage, og ikke bare tjukk mage som jeg har nå!

Merker også hvor mye jeg har tenkt på dette med å bli gravid, for når jeg nå er blitt det, så er det som en mørk sky har løst seg opp, og jeg kan se andre ting igjen... Egentlig er det vel litt skremmende hvor avhengig min lykke har vært av å bli gravid. Nå er jeg roligere og kan innimellom "glemme" at jeg er det, tenker ikke sånn på det... merker jo veldig lite til det!

Jeg er på jobb, men mentalt er jeg alle andre steder...

Eller egentlig ingen steder, for jeg klarer ikke å konsentrere meg… Er sulten, men jeg har spist frokost og det er en stund til lunsj. Veldig urolig inni meg, rastløs på en måte. Vil ikke sitte her og jobbe med PC’en, vil heller ut i skogen og gå tur med hunden, og så hjem og kose oss i go’ stolen, med radio, te og strikking…

Er så trøtt at jeg kunne sovnet her på jobb. Det er bare tirsdag, men skulle ønske det var helg snart… det er så kjedelig her… Ingen steder å ta seg pause… bare på do

M er en uke for sen –> kan det bety baby? Negativ test sist uke, så jeg venter egentlig på M, men hvor blir den av? Frustrert over dette rotete systemet mitt!

"Stiller meg helt uforstående til..."

Har vi hørt det før? Det er vel ikke akkurat første gang en overgriper avviser alle beskyldninger!

– Jeg stiller meg helt uforstående til anklagene. Jeg har aldri rørt henne på noen måte.

Gravdal sier at han naturligvis ikke vet hva Oustorp har opplevd. – Jeg har ingen grunn til å tro at hun lyver bevisst ut fra et ønske om å skade meg, sier Gravdal. Derimot tror han at falske minner kan være grunnen til at han er pekt ut som overgriper. – Noen ganger blir det bevisst satt frem falske påstander, andre ganger er det falske minner som personen selv tror på. Jeg tror det er tilfelle her, sier Gravdahl.

Jeg bare lurer, hvorfor trenger denne Gravdal mannen å innkalle til pressekonferanse for å forklare seg om sin “uskyld”? Fordi han er så “uskyldig”? Og, ikke minst, hvis han er sånn en snill og hyggelig fyr, hvorfor er han ikke lei seg for det Oustorp har opplevd? Han begynner å lansere en teori om at det er falske minner. Hva vet han om det? Hvis ikke det er han som har gjort det, kan det jo være noen andre. Kanskje minnene er ekte nok, men at det er feil mann? Hvorfor må han så tvil om kvinnens troverdighet og hukommelse? Hvis han er så uskyldig som han vil ha det til hadde han ikke trengt det. Da ville han vært bekymret for kvinnens helse, beklage at hun har opplevd slike ting, osv. Men, gjør han det? Neida, han er opptatt av å bevise sin uskyld ved å tvile på om hun husker riktig. Det er et simpelt triks, og det lurer ikke oss som vet hvordan overgripere oppfører seg!

Neida igjen!

Denne smarte graviditetstesten her kan du spare på for å lime inn i babyens album. Så fint!

Hvilket album? Albumet med alle de negative testene jeg har tatt? Hvor mange er det hittil i år? Fem? Ti? Har mista tellinga! Skuffelsesalbumet kan jeg kalle det!

Jeg er så sinna (og skuffa og lei meg) fordi dette forbanna systemet mitt ikke kan fungere som det skal! Aldri har vi vel timet ting bedre denne gangen, men skal det klaffe? Neida!! Og kommer den forbanna m’en når den skal? Neida!! Så her går jeg håpefull og litt glad inn på apoteket og kjøper en test. Rett på jobb og tester… denne gangen er jeg ganske sikker på positivt resultat, ettersom jeg ikke har kjent noen pms-symptomer og ettersom m’en ikke kom når den skulle. Men, neida, må ikke tro at det skal virke!

Jeg er sint på Gud også. Hvorfor kan han ikke bare gi meg en baby i magen, når han ser at jeg ønsker meg det? Så forbanna mange det er som får babyer uten noe styr, og mange som aldri skulle hatt en baby engang. Men, skal jeg få en? Å nei, jeg skal gå her så tålmodig og vente og vente og håpe og skuffes og håpe og skuffes… hva er poenget? Vil Gud kanskje at jeg skal gi opp? Altså, da blir det ingen baby, for da gidder jeg ikke gjøre det som trengs for å lage en heller. For hva er vel vitsen?? Det er jo bare snakk om å utsette seg for enda flere skuffelser!

Det gjør det ikke lettere å bære at det er nærmest ingen som skjønner åssen dette er. De snakker om at vi er jo så heldige som har en så fin unge fra før, for tenk på dem som ikke har noen! Javel, tenk på dem som har ti og tolv! Hva hjelper det? Det er alltid noen som har det verre enn meg, men det er alltid noen som har det bedre enn meg også! Fakta er at jeg er lei meg, trist og sint fordi jeg gjerne vil ha en baby til, men ikke får en! Da hjelper det fint lite at det er mange som ikke får noen i det hele tatt. De er enda mer lei seg, for de har ikke en fin unge fra før.

Det hadde ikke gjort noen ting om jeg ikke ble gravid igjen, hvis jeg kunne regne med at vi kunne adoptere et barn. Men, adopsjonsfolka er så strenge, at de kommer sikkert ikke til å godkjenne meg som jo alltid vil ha ekstra psykisk bagasje å drasse på og som kan komme til overflaten fra tid til annen. Nei, man kan jo ikke ha en psykisk helse hvis man skal adoptere… det går visst merkverdig bra hvis man får egne, men andres, det er jo en helt annen sak… :S skjønn det den som kan, jeg kan det ikke!

Fordi dette forbanna systemet mitt ikke virker som det skal, så er det jo UMULIG å vite når EL skjer om ikke jeg skal begynne å måle temperaturen min. Men så er det mannen min da, som mener at det kommer en baby når vi er klar for det, og hvis det aldri kommer, så var vel det meningen da. Og ikke skal jeg ha noen medisiner som regulerer eggløsningen heller, mener han. Det er så veldig lett for ham å si sånt, for han har så god tid! Han er fornøyd som det er, med en unge, men tar i mot en til hvis det skulle skje. Jeg er kanskje hans rake motsetning - utålmodig og stressa.

Hva er vel vitsen med å forsøke å gå ned i vekt, det virker jo ikke likevel… ok, kanskje litt tidlig å konstatere det, etter to uker uten godteri og sjokolade, 0,6 kg nedgang…

NLM beskytter pedofile

I 2006 forteller en nå 33 år gammel kvinne at hun var blitt “utsatt for voldtekter og beføling gjennomført ved sterke trusler og makt. Dette skal ha skjedd da hun gikk i første og andre klasse på en av NLMs internatskoler i utlandet.” Generalsekretæren tror henne, det gjør også politiet som må henlegge saken på grunn av foreldelse, men hun blir tilkjent høyeste beløp for voldsoffer erstatning. Men “hovedstyret har i et nytt vedtak 20. juni i år satt til side administrasjonens konklusjon. Hovedstyret sier nå at NLM ikke ønsker å trekke noen konklusjon annet enn at ord står mot ord, men at kvinnens troverdighet ikke er svekket.”

Hva i all verden er dette?

NLMs hovedstyre beskytter mannen som er ansatt i NLM og har tillitsverv høyt oppe i organisasjonen. Mannen nekter selvsagt all skyld, og han jobber fremdeles med barn. Det er helt klart en sak hvor venner beskytter venner! Kvinnen er naturlig nok opprørt og sier at dette oppfordrer ikke akkurat flere til å fortelle om sine erfaringer. NLM har nemlig oppfordret internatbarn som har opplevd negative ting på internatskolene rundt omkring i verden, til å fortelle dette til organisasjonen.

Syns jeg ser disse folkene i hovedstyret for meg… de tenker sikkert at “denne hyggelige mannen kan da ikke ha gjort slike gjerninger som kvinnen her påstår. Dessuten var jo kvinnen bare et barn, og kan jo huske feil eller konstruert opp en forklaring basert på bruddstykker og fantasi. Dessuten har hun jo slitt psykisk siden barndommen, og i noen kristne kretser er det som å være besatt av onde ånder (vi tør ikke si djevelen høyt… men dette er jo ødeleggende for en god mann, så det har nok noe med djevelen å gjøre…). Nei, vi vil ikke være dem som ødelegger for denne hyggelige og godt likte mannen som gjør så mye godt for misjonen og Kristus og barna.”

Et råd til folk som opplever overgrep: IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHETER FORVENT AT OVERGRIPER KOMMER TIL Å ERKJENNE OVERGREPENE OG UNNSKYLDE SEG!!! Forvent heller ikke at folk som har støttet overgriper tidligere (uten å vite om overgrepene) kommer til å støtte offeret og vende seg vekk fra/komme med sosiale sanksjoner overfor overgriper. Du kan håpe, men ikke forvent! Så unngår du å bli skuffet!

Dette rådet fikk jeg da jeg fortalte om mine opplevelser til fagfolk, og det har vært veldig nyttig. Jeg har ikke forventet at min far skulle innrømme noe som helst eller si unnskyld. Han er en mann som i egne øyne aldri gjør eller har gjort feil, det er alle andre som gjør feilene. Mange av hans venner, og også hans nye kjæreste tror på ham, og ikke på meg, men jeg bryr meg ikke. Han er en mester i å lure folk - han er jo psykopat!

En uke uten! + gratis kutt-ut-sjokoladen råd!

En hel uke uten sjokolade og godteri! Hurra! Det gikk lettere enn jeg trodde å slutte… men jeg var jo VELDIG og og de første to dagene… (tidligere har det vart en uke) jeg har helt skiftet fokus nå, blir ikke fristet til å kjøpe sjokolade en gang, for jeg tenker sånn på å gå ned i vekt og grafen min (vektnedgangen) og at en liten sjokolade kan ødelegge for en hel ukes resultat! Denne første uken er jeg ned 0,5 kg, og det er kjempebra! For jeg har ikke gjort noe annet enn å kutte godteriet og sjokoladen. Ikke noe trim, ikke ekstra bevegelse, ingenting! Og i tillegg begynner pms’en snart!
Og så visualiserer jeg hele tiden den ekle smaken av sjokoladen og den ekle konsistensen… det fine (hvis man ser sånn på det) med å overspise sjokolade er at man går lei… i allefall har jeg gjort det. og det begynner å smake vondt og kvalmt. det bruker jeg nå for å ikke bli fristet, og det funker!
Alle sånne slankeopplegg; tabletter med eller uten resept, grethe roede, libra klubben, osv. hjelper ikke i lengden hvis ikke du samtidig endrer tankene dine! (Dette har jeg lang erfaring med altså!)

• Du må f.eks tenke på sjokolade og godteri som usunt, kvalmt, ekkelt, vondt osv. Eller noe som fungerer for deg.
• Vingummi er bare et kunstig fremstilt produkt fullt av E-stoffer og gummi (og kommer ikke det fra olje, og olje brukes i bensin også - lukten av bensinstasjon gir meg mindre lyst på vingummi…).
• Og sjokolade er full av vegetabilsk fett, litt kakao, men i melkesjokoladen er det vel omtrent 34% kakao, og masse annet kunstig tilsetningsstoffer. Den sjokoladen som inneholder masse kakao, og som derfor er sunn i begrensede mengder, den smaker slett ikke så godt som melkesjokoladen.
• Kjøp billig og vond sjokolade på -nille og spis, så tenker du at all sjokolade smaker som den… uff!
• Eller la sjokoladen smelte og så la den stivne igjen sånn at den blir hvit på kantene, og spis… ekkelt!
• Jeg liker tanken på å ha en ren kropp. Innvendig ren blir jeg når jeg spiser mest mulig naturlig mat. Hvis jeg vil ha noe søtt kan jeg ta frukt og nøtter. Tørket jordbær er søtere enn vingummi!
• Det hjelper også å se på hver enkelt sjokolade eller godtepose som en kalori mengde. Og kalorier er fy skamme!
• Jeg teller ikke kalorier nå, ikke på vanlig mat altså, for da mister jeg matlysten! Det er jo ikke brødskivene som har gjort meg stor!

Hvis du, som jeg, får lyst på sjokolade på jobb, kanskje du egentlig trenger en pause? Ta en liten pause, og gjør noe annet om du kan. Hent deg en kopp kakao for å stille den verste trangen. Snakk med noen andre eller rydd ved printeren (der flyter det alltid over av uhentede ark). Sånn får du tankene over på noe annet.
Jeg har mange strategier som jeg har testet ut og som fungerer for meg. Har du noen andre, kan du jo legge igjen en kommentar… så kan dette bli til nytte for flere! Og det beste: DET ER GRATIS! Du trenger ikke bruke 1700,- på åtte møter og en bok hos Grethe Roede eller noen av de andre slankeplassene. Her er alt gratis!

PCOS (Poly Cystic Ovarie Syndrom)

PCOS er en hormonforstyrrelse. Den vanligste hormonforstyrrelsen hos unge kvinner og rammer mellom 5 og 7% norske kvinner. Man finner forhøyede nivåer av mannlige kjønnshormoner og/eller høye nivåer av insulin.
Kriterier (man må ha 2 av 3 av disse for at diagnosen settes):

1. Sjelden/uregelmessig mens
2. Mannlige kjønnshormoner: Skjegg/hår på magen/bart og/eller forhøyde verdier ved blodprøve
3. PCO utseende eggstokker ved ultralyd (se bildet)

Andre symptomer som ofte (men ikke alltid) er tilstede er:

• Overvekt midje og overkroppen (eplefasong)
• Tynt hodehår med viker
• Kviser/uren hud
• Økt forekomst av diabetes 2/høyt blodtrykk/hjerte- og karsykdommer i familien

Årsaken til PCOS er ukjent, men flere forskjellige mekanismer spiller inn:

• Arvelig
• Forhold i fosterliv og tidlige år
• Livsstil: mindre aktive enn tidligere år - forekomst av overvekt i befolkningen øker

Noen (men ikke alle) med PCOS har vanskeligere for å bli gravid fordi:

• Sjeldnere eggløsning –> sjeldnere mens
• Anaovulatoriske sykler = egg løsner ikke fra eggstokkene
• miljøet i livmoren er endret - befruktede egg har vanskeligere for å feste seg
• økt forekomst av spontanabort
• Økt risiko for svangerskapsdiabetes

Hva kan kvinnen gjøre selv?

• Vektkontroll for overvektige. Så lite som 5% reduksjon i vekten kan avgjøre om man blir gravid eller ikke.
• Ved overvekt er det økt fare for spontanabort uavhengig av PCOS eller ikke
• Vektreduksjon øker sjanse for ukompliserte svangerskap
• Vektkontroll under svangerskap
• Regelmessig/daglig mosjon

Medisin? Metformin som er en diabetes 2 medisin kan hjelpe, men forskerne er uenige om dette

Enda en dag uten sjokolade... (egentlig bare dag to)

Men! det er de første dagene som er de verste når man skal slutte med sjokolade (og alt annet man er avhengig av), det er da jeg bare er sur, irritabel og generelt “pissed” i humøret… Tankene kretser stort sett rundt ett tema: SJOKOLADE! Må jeg egentlig slutte nå? Nå har jeg jo vært så flink å la være å spise sjokolade en halv dag, nå kan jeg unne meg en på bussen hjem fra jobb. En hel kveld hjemme uten sjokolade? Det kommer jeg ikke til å holde ut! Jeg burde kjøpe en nå sånn at jeg har i tilfelle behovet blir for stort og jeg ikke orker gå ut senere i dag for å kjøpe. Det er avhengigheten som forsøker å vinne, og jeg kjenner igjen fristelsene. Jeg biter ikke på dem, kan ikke det, da er jeg “solgt”. Jeg har jo sluttet før, og de samme tankene/fristelsene kom da også.
Må vel tilstå at jeg spiste en halv sånn Freia Premium i går på jobb. Den er mørk altså, og den liker jeg ikke så godt, så den teller ikke… altså kalorimessig teller den jo, men ikke sånn avhengighetsmessig, for jeg kommer ikke til å bli avhengig av den og spise store mengder, for smaken er ikke så god. det er for å lette maset i hodet (se over) med alle fristelsene, at jeg har tillatt meg selv å ha mørk sjokolade. den er jo også sunn, med alle sine antioksidanter. Så det er vel nesten som å spise en gulrot i stedet for en freia melkesjokolade, sunt og mindre godt.
Har regnet ut at jeg innen 1,5 år kommer til å nå mitt mål om under 100 kg. Da har jeg lagt opp til vektnedgang på 0,3 kg pr uke. Det er ikke så voldsomt mye, men så har jeg ikke tenkt å leve på slankekur i 1,5 år heller… jeg kutter ut godteriet og sjokoladen, beveger meg litt mer, men spiser resten som før. Sånn må jeg ha det.

Sjokolademelk og mørk sjokolade

Til tross for at jeg var IRRITABEL og egentlig litt småsur i hele går, greide jeg å la være å spise sjokolade eller godteri. (bare fire kjeks med sjokoladetrekk) Jeg tenkte stort sett ikke på annet enn om jeg skulle kjøpe meg noe sjokolade, så kunne jeg bare være flink i dag i stedet… Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg er visst både fysisk og psykisk avhengig tror jeg.

I dag har jeg nettopp drukket en halv liter litago sjokolademelk, det må være lov, for å stille sjokoladetrangen… problemet er vel at jeg ikke blir lei av sjokoladesmaken, så nå har jeg bare mer lyst på sjokolade enn før jeg drakk denne sjokolademelken… men da har jeg et nytt kompromiss: nemlig mørk sjokolade! Den smaker ikke så godt som melkesjokoladen, derfor spiser jeg mye mindre av den enn jeg ville gjort av en melkesjokolade. Jeg har faktisk tenkt at jeg kan spise så mye mørk sjokolade som jeg vil, fordi den er så sunn, med sine antioksidanter, og fordi jeg ikke liker smaken så godt som melkesjokolade. faktisk langt fra melkesjokoladen!!!

I dag tidlig var jeg morgenkvalm - altså jeg var kvalm, men det er sikkert bare fordi jeg lurer på om jeg er gravid (og har så¨lyst til å være det) at jeg er falskt kvalm… Hvis jeg husker riktig fra forrige gang, så ble jeg ikke kvalm før langt uti leksa (dvs etter at jeg hadde tatt en positiv test) lite sannsynlig derfor at jeg er kvalm sånn lenge før mensen er ventet… prøver å slappe av med dette - men så ser jeg en baby eller en gravid dame - og så kommer lysten igjen! Nå er det i tillegg til naboene som er gravide, denne Palin babyen… I går var det jo snakk om at Sarah Palin ikke var mor til sin siste unge, Trig, men i dag er det altså sånn at den eldste Palin datteren, Bristol, er gravid i 5. måned. Jeg må innrømme at jeg er litt sånn skandalehungrig, derfor leste jeg masse om saken i går… og sjekket bildene som skulle være beviser, og hva ser jeg? En fin liten baby som ser så deilig ut å holde på og klemme! Og Bristol er den som bærer barnet og koser med ham. Sarah Palin selv ser ikke så interessert ut… Og jeg tenker så heldig Sarah Palin er som har fått fem så fine barn… skulle ønske jeg orket å ha så mange! Barn er jo det aller beste i hele verden!

Når det er sagt, denne Sarah Palin er litt pussig… det hevdes at hun er så konservativ og bibeltro kristen, men det må vel være litt selektivt konservativ, det da? For hadde hun sett nøyere etter så står det da virkelig i Bibelen at

“Som i alle de helliges menigheter 34 skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. 35 Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten”. (1. Kor 14:33-35) og “…unge kvinnene å elske mann og barn, 5 leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet.” (Titus 2:4-5)

Jeg lurer på om Sarah Palin lever etter disse reglene når hun vil bli visepresident… hun som er så bibeltro, altså… for min del synes jeg det blir tullete å hevde seg bibeltro når man velger ut noen ting man lever etter, og andre hopper man galant over… i følge disse bibelstedene skulle nemlig Palin ikke stille til valg som visepresident, det er en rolle hvor hun vil måtte lære menn/stå over menn i rang, og i følge bibelen er ikke det riktig. Hun kan umulig få tatt ansvar for hjemmet og underordnet seg sin mann når hun er visepresident…

11 En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. 12 Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. 13 For Adam ble skapt først og så Eva. (1. Tim 2:11-13)

et lite apropos til dette med at mannen er kvinnens hode osv… i filmen “mitt store fete greske bryllup” sier moren til bruden at “mannen er familiens hode, men kvinnen er nakken som får hode til å snu seg”

Har jeg sluttet?

Har i allefall greid meg så langt i dag uten sjokolade, men jeg må innrømme at konsentrasjonen er det dårlig med, og har ikke fått gjort så mye heller… blir mest internett… ikke bra!
Har utsatt og utsatt denne dagen - vet at jeg må slutte med sjokolade og godteri, men jeg har hatt så mange unnskyldninger for å fortsette. Og så skal jeg slutte i morgen… på det viset blir det jo aldri sluttet… og sånn har jeg gått siden nyttår.
Motivasjon:

1. øke sjansene for å bli gravid
2. orke mer og svette mindre
3. burde skrive helsen her, men jeg har ikke hatt noen helseproblemer pga vekta, så derfor er det vel egentlig ikke en grunn heller…

Nå har jeg ikke noe sjokolade eller godteri hjemme (bare en halv mørk sjokolade - men den er ikke så god, så jeg blir ikke fristet!) så kanskje passer det bra å slutte i dag… og da er jeg sånn helt av altså. Ikke noe godteri eller sjokolade! Eller, jeg kan ha lov til mørk sjokolade - for den er så kraftig/bitter eller hva jeg skal si - så der blir det ikke fare for store mengder… det er melkesjokoladen som er verst (altså smaker best og vanskeligst å ligge unna). Jeg gidder ikke ha krav og planer og forventninger til trening. Det holder med å slutte med godteri og sjokolade. All bevegelse er bra. Og automatisk blir jeg mer rastløs og beveger meg mer når jeg ikke småspiser mellom måltidene.
Om en uke har jeg ikke lyst på sjokolade lenger… nå skal jeg være sunn og naturlig… nå er det frukt, nøtter osv som gjelder… men for all del, jeg er ikke noe slanke-freak! Jeg orker ikke å tenke på hvor mange gram saus jeg tar på maten eller sånt. Det får være grenser for mat-nazi-opplegg (Grethe Roede)

Motivasjonen mangler

Energien også. Vil bare sove, sove, sove så dagene går fort.

Hvorfor er jeg ikke motivert til å gå ned noen kilo sånn at jeg kan øke sjansene for å bli gravid? Det er jo helt naturlig at en overvektig kropp ikke er så egnet til graviditet som en normalvektig… det er tungt å være gravid, og naturen passer det kanskje sånn til! Har lest at det kan være snakk om ca 10% nedgang for at det skal hjelpe på fruktbarheten. Nå hadde jeg ikke noe særlig problem med å bli gravid forrige gang, og da var jeg like tung som jeg er nå. Men jeg var veldig sliten etter fødselen. Orket omtrent ingenting. Sånn vil jeg jo ikke ha det en gang til hvis det blir aktuelt! Så jeg burde jo gå ned så mye som mulig før jeg evt blir gravid igjen, og komme meg i så god form som mulig. Det er jo også mer slitsomt med to barn enn med et…

Alt dette vet jeg jo. og jeg vet hva som må til for å nå mitt mål… det er mindre (eller ingenting) sjokolage og godteri, og mer bevegelse/trim. Men jeg kommer ikke igang. Jeg orker ikke tanken på å skulle slitte med sjokolade… vet jo ikke om jeg kan bli fravid en gang, og da har jeg slanket meg til “ingen” nytte… det er tåpelig å si, for helsen har jo nytte av at jeg slanker meg, og jeg ønsker jo å komme i bedre form, sånn at jeg orker mer, og ikke blir så svett og sliten av å gjøre ting vanlige (les slanke) mennesker gjør…

MEN! HVOR FINNER JEG MOTIVASJON???

Sånn som det er nå vil jeg heller være tjukk og infertil og spise sjokolade enn å slutte… tror kanskje ikke riktig på at resultatene vil komme, og dessuten blir jeg redd… som normalvektig kan jeg risikere å bli attraktiv og synlig… det vil jeg ikke… dette er jo beskyttelsen min…!

Beskyttelsen min!

Jeg ser det nå! jeg er så redd for å miste beskyttelsen min!! Det er derfor jeg ikke vil ned i vekt. Jeg er redd for hvordan jeg blir, hvordan andre vil se meg. Jeg vil ha kontroll på hvordan jeg fremstår. Nå som jeg er overvektig er jeg ikke attraktiv. Blir jeg normalvektig så kan jeg bli attraktiv. Men det liker jeg ikke! Ingen skal synes jeg er attraktiv, bare mannen min. Det er faktisk så jeg synes muslimene er heldige som kan (egentlig må) dekke seg til for at de ikke skal være attraktive for andre enn mannen sin.

Men så kan man innvende at hvorfor er jeg så redd? Jeg kan jo kle meg sømmelig og tildekkende, som var jeg muslim… for å forhindre at noen synes jeg er attraktiv. Jeg kan fortsette å gå i de samme klærna - de vil etterhvert bli løse og romslige… Jeg kan jo bare bli en grå mus!

Perfekt mann?

I alle de årene jeg har vært kjæreste med og senere gift med mannen min, har jeg følt meg annenrangs i forhold til ham. Jeg har aldri følt at jeg har vært bra nok, at han har vært fornøyd med meg. Han får liksom til alt. Han er rolig, blid og i godt humør. Han gjør masse husarbeid, jobber 100% og trener. Jeg er deprimert, sliter med spiseforstyrrelse, liker meg best i go’ stolen, blir fort sint og irritert, gjør lite husarbeid. Jeg skjønner ikke hvorfor han gidder å holde ut med meg. Jeg hadde ikke orket å være sammen med ham om han var som meg.

Han svarer at jeg er snill og at han er glad i meg. Men det skjønner jeg ikke. Jeg er ikke snill. Jeg har et ønske om å være snill, men i største delen av tiden greier jeg det ikke. Jeg takler ikke at han kritiserer meg eller bemerker noe som ikke er bra nok. Det tar jeg som et bevis på at jeg er fullstendig udugelig og at han vet det og vil fortelle meg det. Da svarer jeg med å kjefte og si stygge ting til ham. Vet at man i et forhold må ha lov til å komme med kritikk på en ordentlig måte, men det sliter jeg veldig med. Dvs jeg kritiserer ham masse, men jeg takler ikke hvis det kommer noe fra ham.

Jeg trives ikke sammen med ham. Hele tiden tenker jeg bare på at jeg ikke er bra nok, at han sikkert er misfornøyd med meg og lurer på når han skal gå. Når skal han våkne opp og innse at jeg ikke er noe å samle på? Føler meg sikker på at det skjer før eller siden…

I går prøvde jeg å ta opp noe som var vanskelig å snakke om. Han er skikkelig dårlig på å snakke om følelsesting - han sier alltid noe feil som sårer meg uten at han mente å gjøre det. Fordi han gjør de samme feilene hver gang jeg vil snakke om noe vanskelig, tenker jeg at han ikke egentlig bryr seg om meg siden han ikke lærer av sine feil…

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjemmelivet tapper meg fullstendig for energi. Det burde være motsatt, at hjemme var en god plass å være, en plass som ga meg overskudd og mer energi. Orker ikke å være nr 2, hele tiden vite at jeg kommer aldri til å slå ham i noen form - kommer alltid til å være mer sint og irritert, mer følelsesstyrt, vanskeligere å ha med å gjøre, mer sårbar… uff!

På jobb er det andre stedet jeg mistrives. Altså, folkene er greie, oppgavene stort sett i orden, men jeg sliter med depresjon og nå blir det høst og alt blir mørkere og jeg kommer til å slite mer… og jeg tør ikke fortelle noen åssen jeg har det, for da jeg ble ansatt her sa jeg at jeg ikke kom til å bli sykemeldt pga psykiske ting. Det ble jeg i min forrige jobb. Men, jeg sliter seriøst med å orke å stå opp om morgenen, kjenner etter om jeg kan være litt syk kanskje, så jeg kan bli hjemme… og på jobb klarer jeg bare å jobbe halve tiden, resten sitter jeg på internett… konsentrasjon og arbeidslyst - hva er det?

Hva skal jeg gjøre?

Lysegrått

Denne (se bildet) er veldig god!! Må prøves av alle sjokoholikere! Apropos “-holiker”, jeg er nok ikke akkurat i faresonen når det gjelder å bli alkoholiker, for det var ikke noe problem å ikke drikke i går, selv om jeg hadde en litt turbulent dag på jobb! Sjokoladen dekker fremdeles behovet for beroligende middel… men jeg fikk da i alle fall ut en god del følelser og litt agresjon i forrige blog post… og det er jo bra…

Naboens mage vokser og vokser… hun har nemlig en baby inni der… det gjør vondt hver gang jeg ser den magen hennes… for all del, jeg unner henne gleden over en ny baby, men jeg skulle ønske jeg også hadde en baby i magen… men hva hjelper det å ønske… ingen blir vel gravid av det! Så et program på tv i går, de besøkte tre danske familier som hadde adoptert barn. Jeg gråt litt da jeg så hvor glade mammaene var i sine adopterte barn, jeg vet jo hvor glad man blir i et barn, og det er uansett om du har født det selv eller ikke. Og så ble jeg trist da jeg tenkte på at jeg sikkert aldri blir godkjent for adopsjon. De kommer sikkert til å si at man kan ikke ha psykiske “plager” når man skal adoptere…

Og sånn som det ser ut nå kommer jeg sikkert alltid til å ha noe psykiske greier… jeg kommer sikkert alltid til å være litt deprimert i perioder… kommer sikkert alltid til å føle sterkere enn gjennomsnittet (og de normale?) alltid være ekstra sårbar… alltid reagere sterkere når jeg hører om overgrep og incest… reddere enn andre for om mitt barn skal oppleve noe sånt… Jeg bærer jo med meg de sårene og arrene jeg har fått, og de preger meg i dag. Jeg hadde vært noe annerledes dersom jeg hadde hatt en annerledes oppvekst. Men jeg har jo forsont meg med at sånn er det, og jeg har jobbet utrolig bra i terapi og er kommet kjempelangt. Kanskje så langt som det går an å komme for meg. Føler litt at det er på tide å stoppe opp og si “sånn er jeg”… kan alltids jobbe med noen småting, og vil alltids utvikle meg og vokse, men jeg skal ikke forandre på store og viktige ting… det går ikke, det er ikke så mye mer igjen å jobbe med… noen ting jobber jeg fremdeles med sånn litt underbevisst - ved at jeg tør å gjøre ting som jeg før ikke tørte o.l.

Men jeg tror jeg bestandig vil kunne ha godt av noe samtaleterapi fra tid til annen. Frykter at adopsjonsgodkjenningsmyndighetene vil se på det som et svakhetstegn, mens jeg tenker at det er jo ikke mer svakhet enn om noen trenger hjelp for en eller annen fysisk plage. Jeg er jo sikker på at barnet mitt ikke på noen måte lider for at jeg har mine psykiske ting… Hverken nå eller senere. Jeg er jo fast bestemt på å være så god mor for ham som mulig, og jobber i terapi med de tingene jeg trenger å jobbe med for å være en god mor! Jeg er veldig bevisst, tenker mye, og får positive tilbakemeldinger fra andre på det.

Polar Strawberry

Det er sikkert ikke så lurt å drikke når man er deprimert… men du verden - det “hjelper”!

Jeg skal ikke bli alkoholiker, altså, for jeg vet jo at det ikke er særlig lurt i lengden… så jeg skal passe meg nøye… egentlig burde jeg vel bare holdt meg unna hele greia… men akkurat nå er det komfortabelt å bli litt sånn “hva så?” etter en solid drink sånn om kvelden når jeg sitter her alene… (mannen er på reise eller ute og jogger) så slipper jeg å bry meg så hardt om disse følelsene mine hele tiden…

jeg skjønner godt dem som blir alkoholikere… jeg kunne sikkert blitt det selv om ikke jeg passer godt på… det er jo godt å slippe unna alt for en stund… få en pause… kanskje er det ikke så farlig, så lenge det ikke utarter… når man begynner å drikke på jobb, eller er borte fra jobb på grunn av drikking, og/eller man må ha en drink før man går på butikken, på besøk, i møter osv. men hva med en drink om kvelden? også i ukedagene? kan det bli sånn at etterhvert holder det ikke med en, men det blir to og så tre osv? og så når livet er ekstra vanskelig, da tar man seg en kule… kjenner noen som har vært periodedrankere hele sitt voksne liv. det er bare familien som vet at de drikker. jeg skjønner dem. men jeg vil ikke ha det sånn selv. vil ikke at gutten skal få noen dårlige opplevelser på grunn av meg og evt misbruk av alkohol. da blir det bare enda et problem å jobbe med… enda en grunn til å ville flykte.

jeg har alltid vært flink jente og oppført meg bra. pliktoppfyllende og perfeksjonist. denne ganske så uskyldige drikkingen jeg har gjort denne helgen er liksom min måte å være rebell på… hallo! sammenlignet med en gjennomsnittsperson på min alder er det sikkert ingenting - og jeg er redd jeg er på vei til å bli alkoholiker?!

Fant ut at polar strawberry (som jeg er snart ferdig med 3. drink nå) er tysk… blæh! da datt den i anseelse! det er vodka med rørte jordbær i… veldig godt altså men tysk. fysj! tyske ting oser ikke akkurat smak og gourmet opplevelser… huff. sauerkraut, øl og pølser… nå ble jeg kvalm!

F… heller, kan jeg ikke få en baby i magen da? det er jo det jeg vil! det er jo det jeg ønsker meg mest. så hadde jeg noe å forberede meg til… nå er det jo bare den samme jævla grå hverdagen hver dag… og nå er det snart høst og så er det vinter og jeg skal gå rundt med det mørke på skuldrene og depresjonen i kroppen… nå er det bare grått, i desember blir alt svart! da er det faen meg vanskelig å motivere seg til noen ting…

ser det, at når jeg har det sånn så kommer de aldri til å godkjenne meg som adoptivmor! de kommer sikkert til å spørre om alle mulige ting, og sitte der og være så jævla eksperter og selvgode og faens medhjelper og se ned på meg, feite meg, som tror at jeg kan duge som adoptivmor, selv om jeg er feit og har psykisk dritt i psyken min… og så sier de sånn, litt nedlatende, oppgitt og nesten profesjonelt, nei, du kan ikke godkjennes før du får en friskmelding av legen din, og har vært uten psykisk dritt og medisiner i fem år minst, og kanskje ikke en gang da, for den psykiske dritten kan jo komme tilbake siden du har den nå osv. neida, tror likegodt vi kan si ALDRI godkjent på meg!!! Hvorfor gidde å søke?

Helvete heller - la heller barna i India, Ungarn, Polen, Romania, og alle de andre stedene, bo på barnehjem og gater, uten klær, kjærlighet, omsorg, mat osv. Det er jo så jævlig mye bedre enn hos ei med psykisk dritt! Og for all del, la oss bruke jævlige mengder med skattepenger på å prøverøre frem unger til dem som på død og liv må ha sine egenfødte! Dem som til slutt kommer til å ende på adopsjon likevel, som en siste utvei liksom…. for dem har jo sikkert alt det psykiske på plass!

jada… dem har nemlig ikke hatt en far uten empati, uten grenser. dem har ikke vært gjenstand for farens enorme sex-behov… det har nemlig jeg, og derfor har jeg den psykiske dritten! Faen ta den forbanna drittsekken av en mann… saken er foreldet… jada, foreldet for hvem? så jeg lider ikke lenger av incesten - neida bare fordi jeg så gjerne vil gå på medisin og slite med å takle hverdagen min! FOR DET ER LIKSOM SÅ JÆVLIG GØY!!!

Barnløshet og Gud

I dette intervjuet, “Coping With Infertility”, snakker professor Marie Meaney om utfordringene et barnløst ektepar kan møte og den mulige åndelige trøsten de kan finne med å forsone seg med sitt “kors” (altså sin skjebne). Professoren er tydeligvis barnløs selv, og svarer veldig bra!

Dette henvender seg jo i utgangspunktet til katolikker, men barnløse par med annen trostilhørighet kan sikkert også finne trøst her.

Tenk deg om før du skaffer deg hund!

Kanskje en valp vil få meg til å slappe av med baby-lengselen? Jeg har sett på hunder på finn.no i dag, og jeg har funnet noen søte valper… små koseraser… har ikke gjort noe mer med det enda.

Men, det slår meg at det var en overvekt av store hunder til salgs og omplassering! Jeg tror det er mange som ikke tenker seg godt nok om før de skaffer seg en hund. Allergi eller endret livssituasjon er ofte grunner for salget. Ja, i noen tilfeller er det kanskje riktig, men det er ikke tilfeldig at allergien eller den endrede livssituasjonen inntreffer når valpene er under to år - sånn fra 8-9 måneder og til 1,5 år… når de store hundene er på sitt aller mest aktive og de er vokst seg store og litt uregjerlige…

Jeg foreslår små hunder! De er like mye hund, de er lettere å ha med å gjøre, lettere å ta med seg overalt, gjerne kosete og vil ligge på fanget. Trenger ikke fullt så mye trim som de store, og gidder du ikke, eller klarer du ikke å få dem superlydige, så gjør det ikke så mye, for de er så små de kan ikke gjøre så mye “skade” likevel. Å ha en 7 kilos hund som ikke går pent i bånd er ikke like farlig som en 40 kilos! Og de har god plass i en leilighet, på buss eller trikk og i alle størrelser av biler. Cavalieren er selvsagt den fineste av de små, men det er mange andre søte også!

Åååå - det er så synd på meg…

Jeg skrev en tåredryppende trist og selvmedlidende mail til min mann i går om hvor ille jeg har det og hvor lei meg jeg er på grunn av at jeg tydeligvis ikke kan få flere barn… vi snakket om det i går kveld og han var egentlig mest irritert på meg. åååå, da ble det enda tristere…

jeg sørger over tapet av et barn som aldri er blitt til… ideen om et barn sørger jeg over… og som om ikke det var nok tristhet… så sitter min venninne, allerede mor til tre, og sier at hun i går testet positivt på baby nr fire… så flott, svarte jeg, og tenkte hva gjør hun riktig som ikke jeg får til? hvorfor skal hun bli gravid med en gang hun tenker at det kunne være fint, og jeg ikke får det til på måneder?

mannen min deler ikke min sorg. han blir irritert på den fordi han synes vi er så heldige allerede. det er ingen selvfølge å få barn, sier han, og trekker frem folk vi kjenner som ikke kan få. feks ei som er manisk-depressiv og har bestemt at det ikke er forenlig med å være mor… hun har jo ikke valgt å være manisk-depressiv… hun er flott med barn og hadde sikkert blitt en kjempegod mamma…

så i dag er jeg ikke så trist… jeg har jo faktisk en flott gutt å glede meg over! han er mer enn noen kan ønske seg av et barn. og så har jeg gjort en telling i kalenderen, og funnet ut at selv om vi har prøvd i 8 måneder er det bare tre måneder timingen har vært potensielt riktig… så kanskje jeg ikke skal gi opp håpet om en baby til helt enda? kanskje jeg skal si som en tidligere kollega (han var riktignok Smiths venner - og det er ikke vi) “vi tar dem vi får”… og så er det jo ikke så ille med 4 år forskjell på barna… mange har dem tettere, med da er det jo også mer slitsomt for foreldrene! min venninne med nr 4 underveis har dem i to kull, og jeg ser jo at det er lettere for henne med baby nr tre når de to første er så store at de ordner alt selv… hun slipper å løpe rundt etter tre små!

det er så mange som snakker om å planlegge barna. planlegge når de skal ha nr 1, 2 osv. hvor lang tid i mellom dem osv. hvordan greier de det? blir det ikke egentlig litt sånn jobb - som enda en oppgave i livet man skal være flink å planlegge og prestere og produsere? jeg sitter med følelsen av å ikke være så flink, siden jeg ikke klarer å planlegge og prestere og produsere når jeg vil. jeg er liksom litt annenrangs kvinne på den måten, men det er jo ikke nødvendigvis sånn! kanskje skal jeg forsøke å slippe opp kontrollen, og ta i mot det som kan komme… om det tar et eller to år til, så er det jo verdt det! (bare det kommer noe!!).

gynekologen har sagt jeg kan begynne på medisin som stimulerer eggløsning, men jeg vet ikke, det er også sjanse for at det blir mer enn en unge om gangen… og det trenger jeg ikke altså.

Slankemafiaen?

Selv om jeg har mest lyst til å bare sitte hjemme og fordi jeg ALDRI kommer til å få en baby til, så kan jeg jo ikke det. Må på jobb, og må prøve å gjøre noe der… og jeg får ikke noe mer baby i magen ved å sitte og gråte. Så jeg vil være litt konstruktiv, og sjekker nettet etter info om PCOS (Poly Cystisk Ovarie Syndrom). Og selvsagt skal det stå noe om at det er ekstra viktig for damer med PCOS å spise sunt og riktig. Veldig mange med PCOS er overvektige, og det har noe med blodsukkeret/insulinen å gjøre. Spørsmålet er om det virkelig hjelper for meg med PCOS å gå ned i vekt eller om dette bare er slankemafiaen som benytter en mulighet til å fortelle folk at de må være slanke.

Hvis jeg visste at det ville hjelpe meg til å bli gravid, det å gå ned i vekt, da ville det være en motivasjonsfaktor. Men forrige gang jeg ble gravid, var jeg like stor som jeg er nå. Jeg har ikke lyst til å ofre godteriet og slite med å gå ned i vekt hvis det er “forgjeves”…

Burde sikkert gått ned i vekt uansett altså, komme under 100 - det er målet mitt. For å orke mer, og for å redusere faren for alle mulige problemer osv. Men, og det er et stort men!, hvis jeg skal bruke en ny baby som motivasjon, så er den høyst usikker ettersom jeg ikke vet om det hjelper noen ting, eller om jeg i uansett kan få en baby.

Burde jeg ikke være villig til å prøve?

Det er så vanskelig å gi opp sjokoladen!! Jeg blir sur, irritert og sint bare ved tanken på å gi den opp! Det re min trygghet i en kaotisk verden. Nå skal den tas fra meg, og jeg blir usikker og redd. Dessuten er det SKUMMELT å skulle få mer energi og bli sånn rastløs… som jeg blir når jeg ikke spiser sjokolade hver dag. JEG VIL IKKE!

Sjokolade-avhengig

Jeg vet hva som må til for å gå ned i vekt: kutte ut alt godteriet og bevege meg mer.

Innvendinger: godteriet smaker godt, det gir meg trygghet, det roer meg ned, bedøver følelsene mine. Bevegelse –> svette = ekkelt –> misliker/hater meg selv. Svetter mye fordi jeg er feit, feite folk er ekle, jeg er ekkel. Liker ikke kroppen min, eller noen ting som har med den å gjøre. Vil flytte ut av kroppen, få meg en ny. Bare tull, for det går ikke an. Blir ikke kvitt denne kroppen, må bare klare å leve med den. Jeg vil bli en annen. det har alltid vært mitt høyeste ønske - å bli en annen enn den jeg er! Har aldri likt meg selv. Har alltid mislikt meg selv veldig sterkt!

Lykke: vær fornøyd med det du har, i stedet for å lengte etter noe du ikke har…

JADA, for F…!! Advarsel: veldig pms påvirket ytring!

Jeg har jo så j….. mye å være takknemlig :| for! Alt er jo så forbanna bra i livet mitt! Hva f… klager jeg for da? Tenk på alle som ikke har det halvparten så forbanna bra som meg! Mine problemer er jo bare luksusproblemer i forhold til dem som virkelig har det vondt og vanskelig i livet! Skjerp deg! Ta deg sammen! Fokuser på det positive, det konstruktive, se fremover, gled deg over det du har, i stedet for å lengte etter det du ikke har…! Hva godt kommer det ut av å være misfornøyd og sint? Hvem tjener på det?

Men, saken er den, at jeg ønsker meg en baby til, og det får jeg altså ikke! Nå er den forbanna m….. rett rundt hjørnet (vært premenstruell i over en uke allerede), og da kommer skuffelsen over at “babyrommet” fremdeles er tomt. Alle rundt meg klarer å lage mer enn én baby, bare ikke jeg!

Selv om jeg denne gangen var mye mer avslappet enn i juni (da stresset jeg så mye at hele systemet hang seg opp og den forbanna m’en kom ikke før langt ut i juli), så er jo håpet der hver gang… kanskje det endelig kan lykkes?

Og samtidig vet jeg jo med fornuften at jeg ikke har forsøkt så lenge (bare siden januar), og at det er mange (ingen jeg kjenner) som prøver mye lenger enn meg før det lykkes. Og så har vi jo allerede en herlig gutt, det er jo mange som ikke får noen i det hele tatt… osv osv. Alt dette skal liksom gjøre at skuffelsen og tristheten ikke skal være så stor. Det gjør ikke det altså! For jeg ser den fantastiske gutten vår og tenker, hvorfor kan vi ikke få en til? Når kombinasjonen av min manns og mine gener blir så bra som dette, da gjør vi jo verden en tjeneste med å få en til baby. Da jeg trodde at jeg ikke kunne få baby i det hele tatt, da var det lettere å akseptere at det ikke kom noen, jeg var jo innstilt på å adoptere. Men så fikk jeg en frekk dame fra Stavanger kommunes barne-et-eller-annet som sa at “du kan ikke fly til psykolog når du skal adoptere”, da jeg ærlig som jeg er, svarte at jeg sliter litt med min psykiske helse… Heldigvis var gutten vår allerede underveis da, og ikke en sjel har nevnt noe som helst om at jeg ikke duger som mamma fordi om jeg får litt psykiatrisk hjelp. Tvert i mot! Alle sier jeg er en god mor!

Mannen min sier at det kommer når vi er klar for det. Det er jo bare piss! :( Han som ikke tror på Gud eller noen ting, han tror at “noen” gir oss en baby i magen når “vi er klar for det”. Skal liksom hormonene mine forstå når vi er klar for det? For det er jo dem det er noe galt med! Det er de som ødelegger og roter i systemer og sykluser. Helv….s hormoner! Alltid skal det være noe galt med meg!

Ikke bare er jeg 100 ganger så sinna som andre folk (det er ikke en overdrivelse!), dobbelt så tung som jeg burde være, har hårvekst på haka (gutten min kaller det skjegg), har dobbelt så masse følelser som andre folk (fucker opp hverdagen), jeg har også rot i hormonene som gjør eggløsningen rotete. Og jeg klarer ikke slå meg til ro med at jeg bare skal ha en unge hele livet. Det er j….. trist å tenke på ikke fordi den ungen ikke er bra nok, neida han er perfekt, men fordi det alltid vil være et savn etter den vi ikke fikk… jeg ser på gutten og tenker at hans søster eller bror ville være like så perfekt, men det skal vi altså ikke få oppleve…

Jeg vet ikke om jeg orker å begynne på en adopsjonsprosess med godkjenning av oss som foreldre, hjemmet osv. Ydmykende, tøff og vanskelig er det sikkert, å skulle bli vurdert av fremmede fag folk som ved hjelp av noen besøk og noen samtaler skal kunne vurdere om vi er skikket som adoptivforeldre. Det burde jo telle at vi har en velfungerende gutt fra før. Men da sier de sikkert bare at ja, vi får kose oss med han, men noen flere, nei det kan det ikke bli.

Så skal jeg gå sånn resten av livet med et hull inni meg… et evig savn etter en unge som aldri ble til, som vi aldri fikk kjenne, som aldri fikk oppleve oss som foreldre (vi er nemlig veldig gode!) og ikke minst - aldri fikk oppleve å ha en fantastisk storebror! Han er så snill og omtenksom, så naturlig medfølende, han er glad og morsom, han er drømmebroren!

Og hver gang jeg ser en dame (og dem er det mange av, naboer og familie) med gravid mage, så skal jeg gråte litt inni meg for at det ikke er jeg som får oppleve dette. F…s hormoner, og alt annet som er GALT!

Stjålet hund kommet til rette!

Mandag kveld fant politiet i Kristiansand den 8 måneder gamle valpen Louise, som ble stjålet i Sandnes søndag. En 21 år gammel mann fra Kristiansand innrømmer å stå bak kidnappingen.

Her er bildet av Louise.

Stakkars hund, og ikke minst eier! Eieren må ha hatt det forferdelig! Mannen som tok hunden burde få like streng straff som om han hadde stjålet et barn! Det var godt de fant igjen hunden, og at de fikk tak i mannen som har gjort det. Sånt som dette er jeg redd for skal skje med jenta mi også. Derfor passer jeg veldig godt på henne, og lar aldri noen fremmede håndtere henne alene! Jeg passer på at hun ikke er alene i bilen lenge heller, av frykt for at noen kan stjele henne! De koster jo faktisk over 12 000,- nå disse valpene, og da sier det seg selv at de er populære for tyvaktige mennesker som vil tjene penger.

System med feil…

Enda en negativ test i dag… nå må jeg vel klare å slå meg til ro med at det ikke er noen baby i magen min… Men, så lenge “tante” enda ikke er kommet så tenker jeg at det er noe galt med testen… kanskje er det en baby der likevel… er det ikke 99,9% sikre tester? Det betyr jo at det er 0,1% sjanse for at testen ikke er sikker… jeg blir altså oppgitt over meg selv…

Typisk meg er at ting enten er eller :cry:! Og det blir ikke bedre av at systemet ikke fungerer som det skal. Hadde nå bare “tante” kommet så jeg kunne fungere normalt, men neida, denne gangen skulle det visst gå mer enn de vanlige fem ukene mellom hvert besøk. Og det er ikke godt å si når “tante” kommer, så hvordan i all verden skal jeg klare å regne ut når EL er neste gang? DETTE BLIR BARE UMULIG! har bare lyst å gi opp. Alt er liksom mindre viktig enn å bli gravid. Jada, jeg har masse hobbier og ting jeg kan gjøre… men jeg vil bare få en baby i magen. (og helst uten å måtte ha sex så mange ganger… kunne ikke en vært nok?) Og jeg er fullstendig klar over at stress kan gjøre det vanskeligere å bli gravid.

I stedet for å sette meg ned og være trist, sint og lei meg, burde jeg være rolig, konstruktiv og tolmodig. Jeg burde tenke at dette er opp til Gud, så dette kommer når det kommer, ta det med ro og nyt livet og det jeg har i dag. Vær takknemlig for den fine ungen du allerede har, husk det er mange som ikke får barn i det hele tatt! Dere har ikke prøvd så lenge, det går sikkert, gi deg ett år før du begynner å stresse og være utålmodig. Tenk på fordelene med å ha bare en, billigere, mindre arbeid, mer egentid, slipper å føde en gang til, kan gi all oppmerksomheten til den vi har fra før, ingen sjalusi eller søsken-krangling.

Men, det er bare med fornuften jeg kan tenke sånn, følelsene, de har sine egne tanker: jeg ønsker meg en baby, en liten søt, myk, god, deilig baby. En sånn fin liten en som jeg hadde første gangen, men nå skal jeg nyte det mer, nå skal jeg bare kose meg med babyen. Det gikk jo så fort sist, hvorfor ikke denne gangen? Jeg ønsker meg bare en til, det er vel ikke for mye å be om? Hvorfor kan ikke Gud gi meg det nå? Det passer så bra nå, det er så mange andre som skal ha, så kan vi gå trilleturer sammen til neste år… det passer med aldersforskjellen på barna. Det er jo mange som får mange barn, da, og som de nødvendigvis ikke fortjener eller tar seg særlig godt av! Jeg trenger ikke all egentiden, jeg trenger ikke pengene, jeg vil bare ha en baby!!! Det er å være mamma som gir livet mitt mening, og jeg har mer kjærlighet å gi, jeg har det som trengs for å bli en god mor. La meg få være mamma til mer enn en! Jeg har jo mer å gi!!! Hører du det Gud? Jeg bryr meg ikke noe om det er egenfødte eller andres biologiske barn, jeg vil være mamma til mer enn en! Ellers er det sløs med mine mamma-ressurser!

Jeg adopterer gjerne, jeg trenger ikke å føre mine gener videre. Det er mamma rollen jeg elsker, det er den som gjør mitt liv verdt å leve! Om jeg er biologisk mamma eller adoptiv, det har ingenting å si. Barna er like verdifulle og unike og vakre, og underfulle osv! Åååååååååååååh!

Det er bortimot umulig å konsentrere seg på jobb… jeg bare tenker på dette med baby. At det ikke er noe baby i magen min… at jeg ikke aner når eller om det kan komme noe baby der heller… det gjør meg trist. jeg vil vekk fra dette triste. sove til neste EL, prøve, sove til “tante” er ventet, teste, sove til neste EL… osv. Jeg må gjøre noe! Jeg orker ikke dette… sitter fast i sirup. all denne magen (jeg har stor mage ettersom jeg er stor og har spist masse mat og har SLAPPE muskler i magen) til ingen nytte!! ser veldig gravid ut, men det er bare lureri, det er jo ingen der og de andre damene på lekeplassen som har baby i magen har mye mindre mage enn meg… og alle lurer sikkert på om jeg er gravid. og det er jeg ikke, men jeg vil gjerne være det, og ingen tør å spørre, for sånt spør man jo ikke om før man er ganske sikker. og jeg er trist. Bare trist!

Gidder ikke tenke konstruktivt. Vil være trist og lei meg! Forbanna på alt og alle! Vil ingenting! H§%&#¤##/s verden! Sinna på Gud også!

Jeg ønsker meg ny bil - kan jeg sende regning til min far?

Hver gang jeg hører eller leser om en trafikkulykke med omkomne, må jeg sjekke om det kan være min far som har “lagt på røret”. Mange ting hadde blitt veldig mye enklere om han forsvant fra jordens overflate… Han skal sikkert leve superlenge, bare på trass, og bruke opp alle pengene sine før vi får arve dem… Jeg ønsker meg f.eks ny bil. Går det an å sende regning på forskudd på arv, tro? Jeg har fått 300 000,- mindre i forskudd på arv enn mine to andre søsken. Nå hadde de pengene kommet godt med, så kunne vi kjøpt en ny bil for dem. Kunne tenke meg en Volvo V40 f.eks. Eller en Toyota Verso. Sistnevnte koster litt over 300 000,- så da kunne vi betalt bilen kontant.

Men, nei, får vel ta opp et lån, og vente til jeg blir gammel og grå før mannen legger på røret og vi får arve alt skrotet hans… for pengene har han sikkert brukt opp eller funnet en måte å lure unna oss på. Overfører dem kanskje til sin nye dame og hennes barn. Som sikkert synes han er en topp fyr… ja, det var jo ikke de som vokste opp med “faren fra h…..”

Lommemannen “beklager”…

– Han beklager veldig det han har gjort. Han er jo en oppegående, intelligent mann som nå viser stor forståelse og innlevelse i situasjonen til ofrene sine. Men han understreker at han aldri har brukt tvang eller fysisk vold, sier mannens forsvarer, advokat Gunhild Lærum til Dagbladet

Jeg lurer på om advokat Lærum faktisk tror på at han beklager det han har gjort…? Har han virkelig aldri brukt tvang? Mener han med dette å si at ofrene frivillig lot seg utnytte/misbruke av ham? Og samtidig beklager han? Hva er det å beklage dersom det var frivillig? Kanskje de synes det var fint også? Kanskje de synes det var spennende? Er det så farlig å kjenne på en voksen manns tiss? Var det ikke bare litt gjensidig hygge og kos, kanskje?

Nei, at lommemannen beklager det han har gjort, det er like usannsynlig som at Josef Fritzl angrer seg. Disse mennene har ikke samvittighet, de er ikke i stand til å angre, eller beklage. De kan si at de angrer og beklager seg, men det er bare fordi de vet at det er det som forventes av dem. Ikke fordi de virkelig mener det. De er mestre i å spille skuespill og manipulere menneskene rundt seg. Men tro ikke et ord på at det virkelig er anger eller beklagelse! Det handler om hvilket ansikt de har utad. Det er ikke sjelden misbrukere beklager og unnskylder seg og sier at dette skal aldri skje igjen. Til og med etter fengselsstraff for lignende ting, så begår de samme handlinger omigjen og omigjen.

Bare et spørsmål: hvorfor er det først nå han beklager eller angrer seg? Dersom denne mannen er så oppegående og intelligent som advokaten vil ha det til, hvorfor har han ikke tidligere vært i stand til å beklage og angre og slutte med handlingene sine? Ja, for riktig oppegående og intelligente mennesker vet nemlig forskjell på rett og galt, og tar ansvar for sine handlinger og forsøker å leve riktig. Har man gjort en feil så skal man forsøke å ikke gjøre den igjen. Det virker ikke som om lommemannen eller Josef Fritzl, eller andre overgrepsdømte virkelig gjør så mye for å forhindre at de gjør samme feil igjen.

At lommemannen har innlevelse og kan sette seg inn i situasjonen til sine ofre, det er et hån mot ofrene! Ikke i det hele tatt er mannen i stand til det. Hadde han det så hadde han sluttet for lengst! Det må bli slutt på at folk tror på disse løgnene! Det er min oppfordring til alle som virkelig er oppegående og intelligente. Ikke utspekulerte, kyniske og uten empati. Ikke tro på disse løgnene!

Bevis på at angeren ikke stikker så dypt!

I 1994 ble mannen i 50-årene dømt for seksuelt overgrep mot en ung gutt. Likevel startet han egen barnehage og engasjerte seg i ungdomsarbeid i den lokale menigheten. Nå er han på nytt tiltalt for overgrep mot et barn.

Av Anders Sooth Knutsen | Jon Theodor Hauger

Publisert 10.02.2006 - 07:30 Oppdatert 10.02.2006 - 08:31

Denne mannen sonte fengsel for det overgrepet han ble dømt for i 1994. Og lovet sine omgivelser bot og bedring. Likevel engasjerer han seg ungdomsarbeidet i menigheten og han begår altså nye overgrep som han blir dømt for igjen.

I 1994 ble mannen dømt for et nesten identisk overgrep. Også da var offeret en 13 år gammel gutt, ansatt som mannens sommerhjelp.

Overgriperen innrømmet den gangen de utuktige handlingene. Han ble dømt til 45 dagers fengsel i Eidsvoll forhørsrett.

Og i 2007 dømmes han for nok et overgrep. Han ble også dømt i 2006. Og han hevder å angre og er lei seg for det som har skjedd.

Hallo! Burde ikke én dom være nok? Hvordan kan noen tro på at denne mannen angrer seg? Når han gjentar og gjentar sine gale handlinger selv etter dom? Han vet at samfunnet regner hans handlinger som gale, likevel fortsetter han. Tenker han på sine ofre? Angrer han seg? Neppe. Han tenker på sine egne syke lyster, og det er kun tilfredsstillelsen av dem som betyr noe for denne mannen. Ingenting annet!

Lar halmstrået ligge

Enn så lenge i alle fall… Tok ikke noe test i dag tidlig. Gidder ikke kaste bort 90,- på et negativt resultat. Så nå venter jeg i stedet på “tante” sånn at jeg kan komme meg inn i neste syklus og se fremover… Mens jeg sloss mot min automatiske “ta-sorgene-på-forskudd” tankegang. Fordi det ikke gikk denne gangen, så kommer det ALDRI til å gå, tenker jeg… og det er bare å gi opp med en gang i stedet for å innbille meg at jeg kan være så heldig å få en baby til. Og så ender jeg opp med å føle meg dum og teit som tror at jeg kan få det jeg ønsker meg, en baby til. Og jeg blir sint og lei meg. Sint på Gud som ikke gir meg en baby i magen selv om jeg ønsker det. Hva skal jeg med Gud i det hele tatt? Må jeg ikke ordne opp selv kanskje? -Her blir det masse rot og kaos kjenner jeg- Hva skal jeg med en slapp gammel gubbe som sitter oppe på skya si og ser ned på oss mennesker og bare gidder å blande seg inn når han finner det for godt? Ser alle som har det så vondt, og likevel ikke gjør noe med det! Og han skal liksom være allmektig? Jeg skjønner det ikke, og jeg er sint! Jeg er sint og trassig som et lite barn som ikke får viljen sin. JEG VIL HA EN BABY NÅ! Det er nå det passer å bli gravid, det er nå jeg vil det, og da skal det skje!!

Og så har vi min sindige mann som tar alt med ro. Skjer det ikke denne måneden, så kan det skje neste måned… eller han synes han (og vi) har vært så heldige å finne hverandre og få den fine gutten vår, at han føler seg bortskjemt. Skulle vi få en baby til, ville det bare være en bonus, men slett ikke noe vi kan forvente. Vi har jo allerede vært så heldige i forhold til så mange andre som ikke er så heldige som oss. JADA, jeg vet at dette er det mest fornuftige fokuset å ha, fordi det gjør at man blir takknemlig for alt man har i stedet for å fokusere på det man ikke har.

På mange måter føler jeg meg heldig. Jeg vet at livet slett ikke er rettferdig. Og at livet (eller Gud) ikke gir deg det du fortjener. Man må liksom gjøre det beste ut av det… og da er det helt klart lurt og fornuftig og riktig osv å tenke som min mann. La fokuset være på at det er så mange som har det så mye verre enn meg, så jeg har vært heldig i mitt liv… Han har jo riktignok hatt ett lettere liv enn meg, men det er mange som har det verre enn meg også. Mormor også er god på dette med riktig fokus: “vi har så mye å være takknemlig for”. Hun takker Gud for alt som er bra. JEg lurer på hvem jeg skal forbanne eller være sint på for alt som er vondt? Hvis jeg skal takke Gud for alt som er bra, er det han som gir meg de gode tingene? Og hvorfor har han ikke sørget for at mine søsken har det like bra som meg? Det er endel ting her jeg ikke har svar på. Aner ikke helt hvor jeg kan finne dem heller, dette er av de mer eksistensielle spørsmålene i livet… Og det finnes ikke en universell fasit. Noen mener at man har det slik i dette livet fordi man var en god eller dårlig person i sitt forrige liv, og hvis man er en god person i dette livet kan man få det bedre i neste osv. Andre mener at prøvelser og gleder sendes fra Gud. Prøvelsene er Guds test av oss og gjør oss til bedre mennesker. Den sliter jeg med å akseptere! Barnet er da uskyldig fra fødselen av, og jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene den prøvelsen det var å leve sammen med en far som misbrukte meg fysisk og psykisk. Atter andre mener at man er i stand til å gjøre gode og onde ting av seg selv, som en følge av syndefallet, og at Gud går med deg gjennom alle tingene. At Gud ikke er allmektig i den forstand at han har makten over alt og alle, men at det er frivillig om folk vil følge hans regler eller ikke, og derfor er det onde ting i verden, for da synder folk og synd er ting som gjør at man har avstand til Gud (gale ting som Gud ikke vil at menneskene skal gjøre). Jeg holder vel egentlig mest med den siste tanken her.

Jeg tror at Gud finnes. Jeg tror også at det finnes en Djevel. Gud gir menneskene fri vilje, og den kan de bruke som de selv ønsker. Han ønsker at menneskene skal velge å leve slik han sier er rett, men det er det mange som ikke gjør, og derfor er det ondt her i verden. derfor er det noen som lider og har det forferdelig - fordi noen andre lager det vondt for dem! F.eks pga kriging, utnyttelse av jord, mishandling osv. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Hadde min far levd etter Guds regler for rett og galt, hadde ikke mine søsken og jeg hatt det så vondt i dag. Vi hadde hatt en god oppvekst og en sunn bagasje

Neida II

Føler meg trist, tom (bokstavelig talt). Vil jo så gjerne…

Men, i følge testpakken, skal man teste med en gang om morgenen, og det har ikke jeg gjort. Det har vært litt utpå formiddagen… og det er halmstrået jeg klynger meg til - at det er så tidlig at mengden hcg ikke er stor nok til at testen blir positiv når som helst på dagen. Så i morgen tidlig får jeg gjøre en ny test. Er den også neg. da må jeg vel innse at det slett ikke vokser et nytt lite familiemedlem inni meg…

Fatter ikke hvordan mannen min kan være så rolig med dette. “Går det ikke denne måneden, så gjør det kanskje det neste måned”, sier han. Og går det ikke i det hele tatt, så er han ikke lei seg for det, for vi har jo en fin gutt fra før.

Haga går av - media har gjort det igjen!

Så har media greid det igjen: presse en statsråd til å trekke seg. Javel, så var det hun gjorde ikke helt stuerent og i strid med reglene på området, men den forfølgelsen hun har vært utsatt for den siste tiden, har vært helt ute av proporsjoner! Når alt fra Dagbladet til NRK slår opp Hagas ulovlige brygge og stabbursutleie som hovedsaker, da har de jammen lite å melde om!

Selvsagt skal en rikspolitiker og statsråd gå foran som et godt eksempel, og ikke bedrive denslags lemfeldige omgang med regler, men det er da virkelig ikke en sak som er av rikspolitisk viktighet! Og det er ikke en sak som gjør henne uegnet som olje- og energiminister. Dette hadde ingenting med olje- og energi å gjøre. Det er helt greit at det blir tatt opp og avslørt, men det får være grenser for hvordan ting skal blåses opp! Kunne hun ikke bare betalt en bot og fått en ripe i lakken, og så ferdig med det? Hvorfor må media starte en aksjon for å felle henne, med engang de får ferten av noen misligheter?

Media kaster bort vår tid med å fortelle oss slike uviktige nyheter. De skulle heller brukt tiden på å fortelle oss noe vi har nytte av å vite om. Ikke sånt sladder tull!

Neida

Baby i magen NÅ!

I to år var jeg veldig overbevist om at jeg bare skulle ha ett barn! Jeg synes ingen andre babyer (enn min egen) var søt eller god eller noe som helst. Jeg synes synd på dem som fikk sin første baby, de kunne vente seg et “helvete”… jeg er stadig glad for at jeg aldri mer skal få min første baby! Det er grusomt, men det er verdt det! Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor noen ville seg selv så vondt at de fikk flere enn en baby.
Men så, for nesten et halvt år siden, begynte jeg å like babyer igjen. Nå er jeg helt babyfrelst, og vil ha en baby i magen så fort som mulig! Hver gang jeg får visshet om at jeg ikke er gravid er en skuffelse. Tenker at jeg aldri kommer til å bli gravid, og at jeg burde være takknemlig for at jeg i det hele tatt fikk én. Og for all del, jeg er SUPER glad i ungen min. Det finnes ingen mer perfekt og mer vakker og fin og ja, perfekt, enn ham! Han er alt man kan ønske seg. Likevel ønsker jeg meg altså en til. Hvorfor vet jeg ikke, akkurat som jeg ikke helt visste hvorfor jeg i ønsket meg baby den første gangen. Det er litt uforklarlig. Jeg som i to år var veldig overbevist om at jeg aldri mer skulle gå gravid og aldri mer føde, jeg lengter nå etter å bli gravid. Fødselen gruer jeg meg til, men det tenker jeg ikke på nå, nå handler alt om å få en liten baby i magen.
Og det er så typisk meg: Alt eller ingenting!
Mannen min er happy uansett han… han synes det er greit med én, og så får tiden vise om vi får en til. Skulle ønske jeg kunne være like rolig som ham. Men neida, jeg går bare og teller ned til neste gang jeg kan teste meg og se om noe er i utvikling… Hittil i år har det blitt tre av denne typen (negativ). Denne gangen tror jeg timingen ble riktig, og har følt meg litt gravid… Vært litt kvalm, spesielt når jeg er sulten (sånn var det sist, men værre), ikke hatt lyst på samme mat som tidligere i vår. Må vente til beg. av neste uke for å teste sikkert… hvis ikke jeg da av naturlige årsaker får visshet sånn at jeg ikke trenger å teste…
Jeg vil liksom prøve å ikke være så alt for opptatt av å bli gravid, og later som om jeg ikke tenker så mye på det, overfor mannen min. Han liker ikke å tenke på at “vi prøver”, da mister han lysten på å prøve… Derfor føler jeg meg litt alene med dette ønsket mitt, og det er jo ikke sånt man snakker så mye om heller… De fleste holder tett til de har fått positiv test og det har gått en måned eller tre… så kan man annonsere de positive nyhetene. Flere av naboene mine har allerede gjort det, og det hadde jo vært fint om det ble noen felles trilleturer og slikt, til neste år. Redd for at stress skal forhindre graviditet også. Legen mente at det ikke var bevist noen sammenheng mellom stress og vanskelig med å bli gravid. Hun visste akkurat hvordan jeg har det, for de slet selv med å få nr to.
Lurer på om jeg greier å vente helt til neste uke med å ta en test… tenk om det er en liten baby underveis allerede…:) eller så er det helt tomt i “barnerommet” og jeg lurer meg selv med å tolke alle kroppens signaler i favør av positivt resultat…:( i mellomtiden må jeg prøve å engasjere meg i noe annet… men det er VANSKELIG!

Quartfestivalen er avlyst - den egentlige grunnen!

Fædrelandsvennen (avisen i Kristiansand) har side opp og side ned om hvordan og hvorfor Quartfestivalen er avlyst. Men, jeg savner en klar og tydelig gjennomgang av den egentlige grunnen til at årets Quartfestival ikke lot seg gjennomføre: nemlig fjorårets mislykkede festival! Det forundrer meg stort at media ikke har vært mer kritisk til fjorårets festival! Har Magne Aasheim Knudsen (tidl styreleder) og Jørgen Skauge (tidl bookingsjef, se bildet) alt for mektige venner? Hvorfor kom ikke Fædrelandsvennen med en flengende kritikk av festivalens ledelse i fjor? Det er ikke årets festivalsjef, bookingsjef eller styreleder som skal ta ansvaret for at Quartfestivalen nå er død. Det er det fjorårets ledere som skal.

Jeg har ikke vært på en eneste Quartfestival, det er ikke min type musikk, og jeg er ikke noe festival menneske. Men jeg kan ett og annet om markedsføring, og hvor viktig det er å tilpasse produktet til kundegruppen. Det greide ikke fjorårets festivalledelse å gjøre, og derfor er Quart nå død! Det eneste som kunne reddet årets festival måtte være store navn som U2, Metallica, eller Red Hot Chili Peppers eller noen i den ligaen. Noen som var store nok til at folk kom tilreisende bare på grunn av den konserten. Selv om årets program var på høyde med Toffens bookinger (tidl. på Quart, nå Hove), så er Quarts rykte så ødelagt pga fjoråret, at ingen (bortsett fra de 2000 som hadde kjøpt billett) tok sjansen på å gå på årets festival.

Det er nemlig også et viktig aspekt ledelsen overså i fjor: festivalgjengere flest går i flokk! Jeg tør påstå at festivaldeltakere på Quart, Hove, Øya, Roskilde o.l. ikke bare kommer på grunn av musikken. Men at hele festival-opplevelsen trekker. Musikken utgjør fra halvparten og oppover i motivasjon, men like viktig er det at festivalen har det rette imaget. Fjorårets festivalledelse tok ikke hensyn til merkevaren Quart. Det produktet de solgte til sine kunder var ikke i tråd med kundenes forventning, og ødela derfor imaget. Musikken var for dårlig, mange hadde kjøpt billett på forhånd, før bookingen var avklart, og ble nok slett ikke beroliget av å høre Skauges dårlige booking. Red Hot Chili Peppers, ble for dyr for ham, men The Who, et spøkelsesband den gjennomsnittlige festivalgjengers’ foreldre eller besteforeldre i sin tid dyrket, de var visst så store at de var verdt like mye som Red Hot Chili Peppers. Det er mulig Skauge synes det var stort å få The Who til Quart’en, men det var ikke en booking som tilsvarte målgruppens forventninger. Det er ikke god reklame for en rockefestival med et noe brokete rykte, at byens ordfører, snille og søndagsskole-aktige Jan Oddvar Skisland, var godt fornøyd med bookingen av The Who!

Hvis årets festival hadde vært arrangert i fjor, da kan det godt hende at Quart hadde levd videre noen år til. Men det er jo en kjent sak at to såpass like festivaler som Quart var og Hove er (grunnet samme gründer) ikke ville overleve side om side. Det kan være bra for Kristiansand med en ny festival, men denne må tilpasses målgruppen, og bør skille seg fra sine hovedkonkurrenter i større grad enn det som så ut til å være planen for i år. Kanskje en kortere festival, med større band, er noe å satse på? Noe som gjør at folk legger turen innom Kristiansand også, i tillegg til Hove. For å få folk til å komme til Kristiansand i stedet for Hove, det synes umulig. Da må det i såfall mer midler til, og en bookingssjef og en festivalledelse som kan å lede en festival, og som forstår at markedsføring er mer enn å slippe bookede navn i tide og utide…

En seier for hunden!

En fersk avgjørelse i Høyesterett slår fast at vold mot en politihund er like ille som mot en politibetjent. En 29-åring gikk kraftig til angrep på en politihund for å hindre pågripelse. Så ble han frifunnet i både tingretten og lagmannsretten.

I dag ble dommen opphevet: Høyesterett mener vold mot politihunder bør straffes på lik linje med vold mot politibetjenter.

Politiet: - En seier

Og jeg jubler sammen med politiet! Dette er en seier for hunden som skapning! Det er ikke en dag for sent at vi, mennesker med eller uten hund, begynner å anerkjenne hundens virkelige verdi, og at det reflekteres i lovverk og regler. Og i hvordan hunder behandles! De er vidunderlige skapninger og fortjener å bli behandlet godt. Alt for mange ser hunden som en eiendel, og det er jo faktisk slik den behandles i lovverket også, og at man kan gjøre som man vil med den. Jeg ønsker meg en like streng hundelov (dyrevernlov) som vi har barnelov. Hvor hovedpunktene er:

• forbudt å slå hunden/dyret
• aktiv dødshjelp er ikke tillatt (altså kan de ikke avlives på grunn av ferie, allergi, eller hva det måtte være)
• statlig dyrevern som er mye mer aktive enn mattilsynet er…, med dyrevernsenter for omplassering av dyr
• politiet får ressurser til å følge opp folk som er slemme med dyrene sine
• personer fradømmes rett til å ha dyr (ikke bare gårdbrukere)

Når Gud satt mennesket til å passe på jorden og alle dyrene, var det ikke meningen at vi skulle bruke dem etter vårt eget forgodtbefinnende. Vi skal være som gode foreldre mot dyrene, og mot jorden.

Cavalier King Charles Spaniel

Dette er ikke min hund, dette er bilder fra www.istockphoto.com Men jenta mi er veldig lik på denne! Hun er en Cavalier King Charles Spaniel (CKCS), og er mammas lille prinsesse!

Hun får ikke nok kos, og ligger gjerne på fanget. Om natten ligger hun i senga med oss, eller i “huset” sitt inne på vårt soverom. Ligger hun i senga er hun helst under dyna eller oppå dyna, men alltid mellom beina våre.