Send skolebarna i kirken!

Hadia Tajik, selv muslim, sier til VL at for å unngå religiøs analfabetisme, bør skolebarn - både kristne og ikke kristne - få gå i kirken før jul. Og jeg er så enig! Jeg tror at det å kunne mer om religion, både sin egen og andres, og også delta i religiøse seremonier vil gjøre at man får mer forståelse for hverandre og mindre fordommer! Kanskje det kan bidra til at vi ikke får unge norske muslimer som føler seg fremmede i Norge - og som er mer tilbøyelig til å bli med i ekstreme grupper. Fordi religion kan bli mer akseptert i Norge generelt sett! Det er min hovedinnvending mot den rød-grønne regjeringen - at de fjerner enhver referanse til religion fra skolen og det offentlige rom under påskudd av at vi ikke skal støte dem som tror annerledes. Det er naturlig for folk å tro på noe og det er veldig viktig at folk får praktisere sin tro! Arbeiderpartiet ser ut til å være under påvirkning av Human-Etisk Forbund!

Manglende vektoppdatering - jeg har syndet :(

Jeg må tilstå - jeg har syndet... :( Jeg har spist sjokolade - spesielt sånne som på bildet - og det i til tider store mengder. Kan lett spise en sånn pose i løpet av en arbeidsdag... Helt i det skjulte selvfølgelig! En pose har 380 g, og med en kcal på ca 500 pr 100 g blir en pose altså på 1900 kcal!! :( Ojda!

Slett ikke bra! Og dette har jeg gjort nesten hver dag... altså ikke en slik pose hver dag, noen dager har det vært sjokoladeplater og vingummi. Men i alle fall mellom 1000 og 2000 kcal hver dag ekstra... Kanskje like greit jeg ikke har turt å gå på vekta!? :(

Dette kan ikke fortsette! Jeg har vært flink i dag og i går. Og må komme meg inn på sporet igjen, ellers kommer jeg til å gå opp mange kilo. De kiloene jeg har jobbet sånn med å kvitte meg med!

Og det værste er hvordan jeg har jugd til folk om at jeg fortsetter med slankingen min... og høstet ros for at jeg er så flink. Har ikke vært mye flink de siste 2-3 ukene, nei! Fy skamme!

Og unnskyldningen skal liksom være at jeg egentlig ikke vil gå ned mer nå - vil ligge på 100 - vil fortsette å være overvektig... Men den unnskyldningen holder egentlig ikke, for ved å spise så mye ekstra kcal pr dag kommer jeg bare til å bli veldig tjukk igjen. Nei, avhengigheten blusset opp igjen og lurte meg! Stygge demonen! Men jeg tar tilbake kontrollen og kaster den ut!

Vurderingsevne

-Hva er egentlig vurderingsevne?
-Vurderingsevne handler om å tolke situasjonen godt og handle klokt i den.

-Har god vurderingsevne noe til felles med klokskap?
-Aristoteles var inne på skillet mellom praktisk klokskap (fronesis) og teoretisk kunnskap (sofia). Hans konklusjon er at du ikke kan være klok uten å ha levd en stund. På samme måte ervurderingsevne noe du ikke kan lese deg til, men noe du erfarer deg til. Man har opplevd noe før, og denne opplevelsen er noe du lærer av.

-Hva skjer når de "ufeilbarlige" tråkker i salaten?
-De som har ry for å være veldig stødige, kan oppleve at folk rundt dem kvier seg for å gripe inn når feil begås. En dyktig lege kan oppleve at han ikke blir motsagt, fordi det er nettopp han som har tatt beslutningen. Disse "toppene" trenger motstand, noen som stiller kritiske spørsmål.

-Så frykt for autoriteter kan føre til feil?
-I Snorre kom jeg over en passasje hvor Olav den Hellige sitter og spikker. Dette skjer på en søndag, og de rundt ham skjønner at her kan det bli bråk, siden han ikke holder hviledagen hellig. Ingen av hans nærmeste tør gripe inn, men til slutt sier en trell: I morgen er det mandag, herre. Hintet var nok til at han la bort kniven.

Filosof Øyvind Kvalnes ved Handelshøyskolen BI intervjuet i A-magasinet 22. oktober 2010 av Kristoffer Nordvik. I anledning høstens avsløringer i media om politikeres gaver, pengestøtte o.l relatert til vurderingsevne.

Katolsk almanakk 2011

I dag bestilte jeg denne katolske almanakken fra St Olav bokhandel i Oslo. Sammen med endel bøker som var på salg ut oktober. Gleder meg til bøkene kommer!

M-faktor - la oss gjenreise mellomsjiktet!

Av Bjørn Egil Halvorsen, journalist i Aften, i A-magasinet 22. oktober 2010.

Knapt 1,80 høy/lav, klesstørrelse medium. En sjelden gang S på skolen, av og til G, men oftest bokstaven som i det bærumstke karaktersystemet ikke betydde "meget godt" med "mediokert". Jeg eier en leilighet, men gjorde aldri noe kupp. Jeg kan tapetsere en vegg, men skjøtene synes. Jeg kan lage middag til åtte en lørdagskveld, men bomme fatalt på bløtkokt til én dagen derpå. Jeg mestrer endel, men blir aldri en mester. Den stillfarne, konfliktsky nummer 13 i alfabetet. M. Godtatt av de fleste. Inntil nå.

For den snikende følelsen av at medium er det nye small, har nå fått en etikett, en knagg, en målbar enhet. Om du duger, veies nå i estetisk kapital, lærte jeg nylig i et trendmagasin. Foruten et tiltalende ytre består den estetiske kapitalen av fysisk kapital (genetisk utgangspunkt for bra kropp og utseende), økonomisk kapital (nok penger), kulturell kapital (peil på trender og estetikk) og sosial kapital (kunnskap om sosiale normer og bra nettverk). Uten dette, ingen status, makt eller anerkjennelse. Sånn passe er passé. Skal vi bare la det skje?

Nei, jeg vil mane til nasjonal dugnad mot glansbildeåket. Du som fortsatt bruker Wash & Go, må med. Du som ikke vokser brystkassa også. Og du som gjøgler blant venner, men tier blant fremmede. Alle dere som har skrudd av Twitter og skrudd på Gullrekka. Alle dere som sitter mykt, aldri sikter høyt, og aldri faller hardt. Opp og hopp, la oss gjenreise mellomsjiktet. Hva oddsene er for å lykkes? Perfekte. Altså helt på det jevne.

Min kommentar: Jeg er en M. Jeg fikk flest M'er på skolen, og jeg føler meg hjemme i mellomsjiktet.

Er jeg normal?

Lurer du noen gang på om du er annerledes enn andre, unormal og ikke til å tåle? Tror du av og til at du er litt gal? Frykter du kanskje at du er arvelig belastet fordi moren din har slitt med psykiske problemer eller fordi onkelen din har vært innlagt på psykiatrisk sykehus? Eller fordi du opplevde vonde ting i barndommen? Da vil jeg påstå at du er ganske normal.

Mange av mine klienter - som er vanlige, oppegående, ressurssterke mennesker - kommer til meg fordi de føler seg annerledes. Opplevelsen av annerledeshet har ført til at de har holdt seg unna andre, unnveket folk og skammet seg. De har trodd at andre vil avsløre at de er unormale og rare. Ofte har det utviklet seg sterk angst i sosiale situasjoner.

I utgangspunktet tviler vi på oss selv, det er det som er det normale. Gode opplevelser i livet vil dempe denne tvilen, mens vonde opplevelser har motsatt virkning. Tvilen kan slå ut på forskjellige måter, men det er i mellommenneskelige situasjoner den spiller seg ut. Vi er avhengige av tilbakemeldinger fra andre mennesker for å få bekreftelser på oss selv.

Den viktigste og mest sårbare perioden for slike tilbakemeldinger og bekreftelser er i barndommen. Foreldre som ikke klarer å møte våre behov for å bli sett, hørt og forstått, vil forsterke tvilen. Overgrep og traumatiske opplevelser, ikke minst hvis de utøves av mennesker i nære relasjoner og over tid, vil virkelig få oss til å tvile på vår egen verdi. Mobbing får også en alvorlig konsekvens på utviklingen av opplevd selvverdi og selvtillit.

Men selv om alt har vært bra i oppveksten, vi har hatt omsorgsfulle foreldre, ikke opplevd mobbing, ikke har hatt noen åpenbare traumatiske opplevelser, tviler likevel de fleste av oss på om vi er til å tåle. Kan min mann tåle at jeg forteller ham at jeg er frustrert? Kan min kone tåle at jeg drar på jakt? Kan min venninne tåle at jeg nedpriortirer henne nå som jeg er nyforelsket? Kan andre tåle oss - venner, kjærester, familiemedlemmer? Kan vi åpent fortelle hva vi føler og tenker og likevel bli akseptert og møtt på en god måte? Kan vi få lov å gjøre ting for oss selv uten at det blir kritisert og sett på som et angrep på fellesskapet?

Mennesker i samspill har mange utfordringer. Samspillet blir vanskeligere og mer sårbart jo flere vonde opplevelser et menneske har i bagasjen. Det viktigste er kanskje at vi aksepterer forskjelligheter og rommer hverandres unike bidrag til fellesskapet. Paradokset er at de som er mest sårbare, også ofte er dem som er mest kritisk mot både seg selv og andre. Men det er bare et forsvar mot ubehagelige følelser. Gjenkjennelse av vonde og kompliserte følelser hos andre - som misunnelsr, sjalusi eller aggresjon - kan oppleves som voldsomme trusler som må håndteres ved at man går til kamp eller avviser personen helt. Dette kan føre en inn i selvforsterkende spiraler som øker opplevelser av at andre ikke tåler en, av å være unormal og annerledes.

Så hva gjør man for å komme ut av disse negative spiralene? Det er viktig at man tar et oppgjør med sin egen tvil om seg selv og ens egne negative holdninger til både seg selv og andre.

Jeg sier ofte til mine klienter at det er viktig å være sin egen heiagjeng, selv om man ikke skal utbasunere det til andre. I Norge har vi som kjent janteloven. Jeg tror likevel at det er minst like viktig å tenke positivt om andre og deres menneskelighet. Først når man aksepterer den menneskelige natur, kan man akseptere seg selv og andre.

Hele denne teksten er sitat fra "Visitten", Norsk Ukeblad nr 21, 2009. Skrevet av Anne Selvik, psykolog.

Hormonguide

Denne mini-guiden bør være like obligatorisk i en manns lommebok som sertifikatet. Les og pugg!

Mannen sier:
Hva skal vi ha til middag i dag? - FARE!
Kan jeg hjelpe deg med middagen? - Tryggere
Kan jeg invitere deg med ut på middag i dag? - Tryggest!

Skal du virkelig gå kledd slik? - FARE!
Jeg synes du er så utrolig fin i den hvite kjolen, kan du ikke ta på deg den for min skyld i dag? - Tryggere
WOW! Så utrolig fin du er!  - Tryggest!

Hva er du så sur for? - FARE!
Er du lei deg vennen min? Har jeg såret deg? - Tryggere
Her er kredittkortet mitt - Tryggest!

Burde du virkelig spise det der? - FARE!
Kan jeg hente noe deilig frukt til deg? - Tryggere
Har du lyst på litt sjokolade også?

Hva har du egentlig fått gjort i hele dag? - FARE!
Har du ikke vært i form i dag stakkars? - Tryggere
Jeg synes du er så søt i den kosedressen! - Tryggest!

Vektoppdatering

Ny uke, ny veiing. I dag viste vekten 100 kg. Da er det bare ett kilo igjen til jeg når min første store milepæl - under 100... og jeg må si at jeg synes det er skummelt... jeg har egentlig mest lyst til å gi opp nå og begynne med litt sjokolade igjen... bare litt altså, bare en liten en sånn i ny og ne, til kos på kontoret... så ingen ser... Og jeg har et økende behov for å kle på meg mange lag med klær og gjerne store og formløse plagg som skjuler kroppen min. For jeg kvitter meg jo med beskyttelsen min nå, og det er skummelt. Den har skapt avstand mellom meg og andre, men også en avstand til kroppen min slik den var da jeg opplevde overgrepene. Jeg er redd for å oppleve slike overgrep igjen, selv om jeg vet med fornuften at det ikke er sannsynlig fordi jeg er ikke 15 år og jente hjemme hos mamma og pappa. Jeg er voksen, født to barn, gift, kroppen har forandret seg mye på de siste 15-20 årene. Og jeg har ikke lenger kontakt med pappa (han fortjener egentlig ikke den tittelen).

Men jeg har bestemt meg for å ikke gå opp igjen disse 20 kiloene igjen, aldri aldri aldri!!! Så derfor må jeg bare la være å begynne med sjokolade igjen, selv om ingen ser det... for jeg kjenner igjen de luretankene der! Det er sånn det begynner, og så fortsetter det med stadig større mengder pr dag, og sakte men sikkert kryper kiloene på igjen. Så jeg må bare fortsette som jeg har gjort de siste månedene - være streng og nøye - så kan jeg gå med bunad igjen neste 17. mai!!

Mysteriet Cato

Har akkurat lest ferdig Dagbladet Magasinet artikkelen "Mysteriet Cato" og sitter igjen med en trist følelse. Jeg fikk så vondt av Cato Solberg som artikkelen handlet om. Han har vært savnet siden januar i år, og hunden, hans faste følgesvenn, ble funnet farget svart og bundet til et busskur tre uker etter siste gang noen hadde kontakt med ham. Han jobbet i butikk i 7 år, var assisterende butikksjef, men får plutselig sparken og blir veldig deprimert. Han trente styrke og tok anabole steroider, og røyket hasj. Fikk etterhvert endel psykiske plager, og kunne være truende og høylytt. Han hadde i perioder ingen sted å bo, og moren fikk besøksforbud mot ham. Faren døde av kreft i 1999 og det gikk veldig inn på ham.

Familien mener politiet ikke har gjort nok for å prøve å finne ham, men politiet sier de har gjort det de kunne. Men, selvsagt har politiet vært påvirket av det faktum at han bodde på et slags hospits og hadde ikke jobb og hadde psykiske problemer og et visst rusmisbruk (familien sier han ikke brukte sterkere stoffer enn hasj), på det tidspunktet han forsvant. Det er vel ikke sjelden at "sånne" (som man lett kan tenke om Cato Solberg) forsvinner for familien og dukker opp igjen på et lugubert sted eller som overdosedødsfall. Selvsagt ville politiet jobbet hardere for å løse saken dersom dette var en mann i fast jobb uten rus eller psykiske problemer.

Og nettopp det at det er så lett å plassere "sånne" i båser - rusmisbruker - psykisk syk - osv. gjør at denne historien gjorde så inntrykk! For mennesker er alltid mer enn det man ser ved første øyekast. Her snakker familien og en venn om et varmt menneske, en gutt som var mye sammen med og knyttet til moren som barn, en som ble mobbet på skolen fordi han var lubben, en som ble deprimert av den motgangen han møtte i livet, og som mistet grepet og kontrollen på sitt eget liv, og som kanskje ikke var mottakelig for hjelp heller. Det er mange flere av oss enn vi liker å tro som kunne havnet nettopp i denne situasjonen! Flere sånne historier kunne gjort oss mer vare for at alle mennesker har en verdi, og alle som faller utenfor hovedstrømmen i samfunnet burde vi ta bedre vare på!

Jeg blir sint og trist på denne mannens vegne, får lyst til å beskylde moren hans for omsorgsvikt som ber om besøksforbud mot sin egen sønn, som lar ham bo ute/uten fast bolig mens hun selv har en ferieleilighet i Bulgaria! Men hva vet vel jeg om hva hun har gjort og ikke gjort opp igjennom livet hans? Hvis han selv ikke er mottakelig for hjelp, hva kan folk rundt ham da gjøre? Det høres hjerterått ut å be sønnen holde seg unna når han er psykisk syk og egentlig trenger hjelp. Men kanskje så han det ikke selv? Kanskje var hun redd for ham? Han hadde trent mye med vekter og var sikkert veldig sterk. Potensielt farlig hvis han ble sint. Kanskje er det ikke en person som kan klandres for at livet hans datt sammen på et tidspunkt. Kanskje er det summen av det han opplevde - mobbingen som barn, farens død av kreft, skoletrøtthet, oppsigelse fra jobb, brudd med kjæresten, hasjrøyking og anabole steroider - som gjorde at han ikke greide holde seg innenfor normalen.

Hvordan hjelper man egentlig folk som faller utenfor? Skal vi ikke bare si at hver enkelt har ansvar for sitt eget liv, og de som ikke greier ta det ansvaret og heller ikke klarer å be om hjelp, de får seile sin egen sjø? Mange snakker så varmt om at samfunnet burde ta bedre vare på dem som faller utenfor, men hva gjøres det egentlig? Min opplevelse er at samfunnet bare blir mer og mer "normal"-fokusert! Og trenger du hjelp må du be om den selv, og du må selv finne ut av hva du har krav på og rett til osv. Og ved å stille krav til folk så motiverer du dem liksom til å være "normale". Det er visst "normalt" å like å bli stilt krav til og ville oppfylle disse kravene. Men når man er psykisk syk eller (jeg liker bedre å si) har psykiske plager (for man er jo mye mer enn selve diagnosen) så passer ikke de "normale" kravene og du orker ikke alltid oppfylle dem! Men, lærer det norske sosialdemokratiet oss, da kan du heller ikke forvente å få noe (penger, hjelp, hva som helst egentlig...). For lysten til innsats og arbeid ser ut til å skulle være et av våre viktigste behov som vi til enhver tid søker tilfredsstilt!?! Og hvis ikke, da skal vi straffes med lave trygder og dårlig kvalitet på hjelpen. For de rådende myndigheter ser ut til å tro at ved å tilby folk en levelig situasjon som ikke innebærer et krav til arbeid og innsats, ja så vil alle ønske seg en slik situasjon. For et trist menneskesyn!

Hva kunne hjulpet Cato Solberg? Umulig å si basert på den sparsommelige informasjonen vi får i artikkelen. Familien, som han ikke hadde kontakt med på tre uker eller lenger uten at de fant det merkelig, mener han ikke var suicidal eller tok kraftigere stoff. Men hva vet vel de om det? (Hva vet vel jeg om det?) Og hvem blir ikke suicidal når det du har i livet er en mor som ikke ønsker besøk av deg, venner som ikke bryr seg, en bror som har nok med sin egen sykdom, en hybel i et tvilsomt hospits, rusmisbruk og psykiske plager. Altså hvordan motiverer man seg til å leve med slike forutsetninger?

Den nærheten han hadde til hunden vitner om at han ikke ville forlatt hunden frivillig. Dessuten er det jo lite sannsynlig at han ville farget den svart. Og skulle han forlatt den for å ta sitt eget liv ville han sikkert ha sørget for at hunden hadde det bra - som å levere den til broren. Eller han ville tatt den med seg inn i døden, kanskje.

Denne artikkelen satte igang mange tanker og følelser hos meg. Jeg håper familien får svar på hva som har skjedd med Cato Solberg. Eller at han kommer tilbake i live. Jeg håper artikkelen gir politiet nye tips som kan føre til en oppklaring. Jeg håper mange leser artikkelen og sitter igjen med en forståelse av at selv en "sånn" har en interessant historie, og er verd like mye som alle andre mer produktive her i samfunnet. Og at det vil føre til at vi jobber for et varmere samfunn hvor folk som faller utenfor ikke faller like mye utenfor som før... svulstige ord... men forandringen må starte et sted, og hvorfor ikke hos deg og meg?

Vektoppdatering

Ny uke, ny måling, enda en kilo ned! Trodde faktisk ikke at jeg hadde gått ned noe, for jeg har ikke følt meg noe lettere - faktisk tvert i mot! Derfor ble jeg gledelig overrasket i dag tidlig da vekten viste 101! Men jeg synes det går sakte!!! Det er så langt igjen!

Og så får jeg ikke nok bevegelse - så det hjelper ikke på nedgangen! Må prøve å få til noe mer trening/bevegelse så jeg kan hjelpe kroppen på vei ned.

Har begynt å rydde i klesskapet - dvs få ut det som er blitt for stort. Det er for det meste bare bukser jeg har tatt ut, for om overdelene er litt store, så er det bare godt! Merker at jeg har et sterkere behov for å skjule meg bak klær... Vil helst ha store løse plagg som henger rett ned og ikke avslører former osv. Synes faktisk at muslimske kvinner er litt heldige der, altså!

Det er vel fordi jeg kvitter meg med "beskyttelsen" min (som alt ekstra fettet egentlig har vært) at jeg føler det sånn. Faktisk har det blitt mindre skummelt å kvitte seg med denne "beskyttelsen" enn jeg fryktet. Men, det passer jo også fint sammen med årstiden - nå kler alle mer på seg og det er godt med litt store gensere og jakker og skjerf.

Den beste årstiden å begynne å slanke seg på er derfor vår/sommer overgangen!

Australske bedriftsledere kurses for å bli sensitive overfor muslimske ansatte

Denne "nyheten" er fra 2007, men kurset kunne sikker vært brukt overfor norske bedriftsledere også. Faktisk kunne det inneholdt informasjon om alle slags religioner og evt hensyn. Det er ikke bare muslimske ansatte som har godt av/nytte av å ha et bønnerom på jobben. Jeg har mange ganger savnet et sånt stille/bønnerom jeg kunne benyttet.

Likte forøvrig godt tegningen som illustrerte "nyheten".

Nok en Aafk seier!

Selv om ikke det å slå Kongsvinger er en kjempeprestasjon, er det alltid gøy når Aafk vinner!

Vi skal arve vinden

Vi skal arve vinden, Gunnar Staalesens nyeste roman om Varg Veum, åpner med en uppercut. Året er 1998, og Veum sitter ved en seng på Haukeland sykehus. Der ligger Karin Bjørge, hans mangeårige venninne med jobb på Folkeregisteret, livstruende skadet, og Veum må innrømme det: Skylden er hans.

Ironisk nok er det Karin som først setter Veum på veien som skal føre begge til sykesengen. Mons Mæland, mannen til hennes venninne Ranveig, er forsvunnet, han kom aldri hjem fra en tur til hytta i Nordhordland. Kona vil ikke etterlyse ham offisielt, så Karin foreslår å la sin vordende ektemake se på saken. Og øyeblikkelig sveiper en mørk skygge fra fortiden inn: Mons Mælands første kone, Lea, forsvant fra samme sted 16 år tidligere. Sporløst. Som tatt av vinden.


Jeg hentet denne boken på biblioteket på onsdag, og har nettopp lest den ferdig! Kan anbefales!

Bøker jeg har lest

Jeg har nå flyttet denne listen til en egen side.

Gud utvirker litt av et mirakel i en sommerfugl





En monark sommerfugl på vei ut av puppen sin.



"Gud har for vane å utvirke mirakler hele tiden, som vi ikke engang ser. Sånn som sommerfugler. Gud utvirker litt av et mirakel i en sommerfugl. Han lærer oss om våre liv ved hjelp av dem. Har du noen gang sett en sommerfugl når den bryter seg ut av puppen? Å det er en forferdelig kamp. Det ser ut som en dødskamp. Kanskje det er det. Bare sommerfuglen kan vite det. Men én ting er sikkert - det er en utmattende kamp. Sommerfuglen må trenge gjennom skallet fra sitt gamle liv - denne tingen som en gang var sterk nok til å beskytte den fra andre insekter, fugler, firfisler -  alle slags farer. Og andre skumle ting også, som vind og regn - alle de tingene som kan ødelegge den siden den er så skjør. Men en vakker dag vet den at tiden er inne til å bryte ut av puppen. Den ønsker å bli noe nytt, forstår du, og for å bli det, må den bryte gjennom skallet. Men puppen er ikke som et rom med en dør. Den er noe sommerfuglen har lagd selv, av en enkel tråd spunnet over tid. Rundt og rundt seg selv pakket larven den enkle tråden, helt til den var helt begravet. Og nå er den en sommerfugl og ønsker å være fri, men den er fanget. Og noen av trådene, tråder som var spunnet med en viss ... lidenskap, ønsker ikke å bli brutt. De sitter klistret til den og blir en floke. Kampen for å fri seg kan være både skremmende og inspirerende. Men for sommerfuglen er det smertefullt og nådeløst.



Når jeg ser på en sommerfugl som kjemper og synes synd på den for alt trevet, blir jeg av og til fristet til å leke Guds hånd og bøye meg ned og hjelpe den. Jeg kunne så leett a revet over noen tråder - bare noen få. Det ville gjort kampen så mye lettere, og den ville aldri fått vite det. Men jeg gjør ikke det. Vet du hvorfor? Fordi jeg vet at det ville ødelagt den. Den ville dø. Jeg lærte det i biologitimene på seminaret. Sommerfuglen har en ... en ... ting i magen, tror jeg. Denne ... tingen er full av væske som skal fylle årene i sommerfuglvingene. Det er trykket av kampen, og presset for å komme ut av det puppens fengsel den selv har lagd, som tvinger denne væsken ut av denne ... tingen i magen og inn i årene i vingene. Uten denne væsken kan vingene aldri folde seg helt ut, og den vil aldri kunne fly. Den vil ramle ned på jorden og dø.



Marta jobbet hardt for å lage seg sitt skall. Nå er tiden kommet for henne, og hun vil klare å unnslippe, eller ikke. Men hun må gjøre det selv. Vi må alle gjøre det selv. Det er Guds plan."

Fra "Miraklene i Santo Fico", av D.L. Smith, side 304-305.



Er det ikke vakkert skrevet? Jeg synes det er det fineste jeg har lest noen gang i en bok! Det er akkurat sånn det kan føles å gå igjennom den kampen man må for å kvitte seg med gammel vond bagasje i livet og det skallet man har dannet rundt seg for å beskytte seg mot alle farer som inntraff eller man var redd for kunne inntreffe. En gang var det en behandler som sa til meg at jeg var som en sommerfugl, jeg måtte bare bre ut vingene mine og vise de fine fargene - vise meg selv!

Vektoppdatering

Ikke så oppløftende i dag, kun ned 0,5 kg fra forrige uke... :-(
Kanskje skyldes det at jeg var bortreist i helgen og spiste bare vanlig mat og i tillegg litt kaker og ca tre sjokoladebiter (så lenge det er sammen med andre, så greier jeg å begrense meg!) og uten særlig bevegelse. Kanskje er det også fordi jeg har gradvis byttet ut noen pulvermåltider med knekkebrød med cottage cheese og lettsyltetøy eller lett gulost. Jeg hadde målt opp mengder sånn at det skulle bli ca 200 kcal på et måltid, men jeg har jo ikke med meg vekten til lunsj på jobb... og da kan jo mengdene bli litt feil...

Men jeg må bare fortsette - kan ikke gi opp - derfor er det streng pulverkur nå! Bare pulver og frukt frem til middag, så vanlig middag, og knekkebrød til kvelds. Eller en nutrilettbar.

Det triste med å se seg i speilet nå er at alt henger foran! :-( Ser best ut med klær på!

BMI

Som du ser har jeg lagt til en BMI formel på siden her. Den kan være et nyttig verktøy for å si noe om forholdet mellom vekt og høyde, men husk på å ta med i betraktning at muskler veier mer enn fett, og at denne formelen ikke tar hensyn til benbygning og kjønn. Kvinner pleier å være lettere enn menn, men her er det jo store individuelle forskjeller!

For min egen del blir BMI slik:

Ved oppstart av slankekuren, månedskiftet mai/juni: 120/2,89 = 41,5 (fedme)
Nå, nesten halvveis i slankekuren, beg. september: 102/2,89 = 35,3 (fedme)
Målet mitt er 80 kg, det gir en bmi på: 80/2,89 = 27,7 (normalvekt)
Jeg havner fremdeles i fedme kategorien, men er på riktig vei!

Dine penger...

Jeg synes Sunniva Gylvers andakt i VL 6. september inneholdt en riktig og nødvendig oppfordring til oss kristne.

Opp igjennom hele Bibelen utfordrer profetene, Jesus og apostlene konseptet med dine og mine penger. Rikdom og eiendom blir sett på som velsignelser fra Gud – men de skal fordeles slik at ingen lider urett og nød. I begynnelsen levde Jesu disipler ut fra tanken om at de eide alt felles og at alle fikk det de trengte. Det er nokså forskjellig fra hvordan vi, norske disipler av i dag, stort sett lever. Hva gjør vi med det?

Mange nonner og munker lever slik i dag, de avgir kanskje et fattigdomsløfte, eller i alle fall forplikter seg til å eie minst mulig og bidra til felleskassen i klosteret. Det er en forbilledlig livsstil! Veldig langt fra den jeg har i dag, men jeg har utfordret meg selv på å redusere innkjøpene mine av ting jeg ikke egentlig trenger, og gi mer til veldedige organisasjoner. Derfor låner jeg feks bøkene på biblioteket i stedet for å kjøpe dem, selv om de er aldri så billige, sånn at jeg får råd til å gi mer til Caritas. Jeg spør meg også om jeg virkelig trenger det jeg har så lyst til å kjøpe, og tenker hvor mye kan Caritas utrette for disse pengene... Hvor langt de rekker i feks Afrika. Da mister jeg lysten på kjøpet, og det er jo hensikten. Men jeg har et evig forbedringspotensiale på dette punktet, men det er egentlig greit, for da har jeg alltid noe å strekke meg mot. Det er forøvrig slik Jesu eksempel er ment å være for oss mennesker! Ingen kan bli som han, perfekt, men alle kan strekke seg.

Fotball EM

Så har visst det norske landslaget klart å vinne to kamper i EM kvalifiseringen, en mot Island og en mot Portugal. Island var ikke veldig imponerende, med tanke på at landet er på størrelse med Rogaland fylke! Men Portugal er jo litt mer imponerende, de var jo faktisk med i VM i sommer. Men jeg skjønner ikke hvorfor Norges fotballforbund gidder bruke så mye penger på fotball landslaget for menn, når de vet (veldig sannsynlig i allefall), at OM landslaget kommer seg til EM så kommer de i alle fall ikke videre fra gruppespillet, og hva er da poenget?

Hva med damelaget? De er jo med både i EM og VM og OL, men får langt fra så mye oppmerksomhet og sponsorkroner! Urettferdig!

Vektoppdatering

Mandag morgen, og ny veiing: 102,5 kg!! :-) Jeg er superfornøyd, samtidig som jeg er veldig motivert for å gå ned enda mer! Jeg ser at målet er oppnåelig, og at jeg kan greie det!

Totalt har jeg gått ned 17,8 kg på 15 uker! I gjennomsnitt 1,2 kg i uka.

Veldig mange slankekurer er blitt omdøpt til "livstilsendring", og det loves at du ikke trenger å slite eller være sulten... MEN, for et overvektig menneske som har vent magen og kroppen til å spise "hele tiden" eller veldig mye og ikke trene noe, så er "livstilsendringen" et slit, og man er SULTEN!!! Det bare høres så mye finere ut å kalle det livstilsendring enn slankekur! Men det kan nok også være grunnen til at så mange mislykkes i sin slanking/vekt reduksjon. Man har ikke instilt seg på å ofre noe, endre vaner og spise mindre, og bevege seg mer. For man blir fortalt at dette er så enkelt og artig! Men vet du, det er ikke artig! Det er ingenting som er artig med å gå og være sulten hele tiden eller å trene når man ikke har gjort det på år og dag, og svetter dobbelt så mye som alle andre!

Det artige kommer først når du går på vekta og ser resultatet, eller du merker at klærene er blitt for store, eller at du svetter mindre og orker mer enn før! Og ikke minst, du blir stolt over at du faktisk har greid deg uten all spisingen (også kamuflert som kos og trøst) og at du har greid å være sulten uten at det har tatt over kontrollen i tankene! Da er det nemlig verdt det!

St Dymphna

St Dymphna fremstilles på bilder oftest som du ser i sidemargen på bloggen. Men jeg liker denne fremstillingen enda bedre. Her ser du hvordan den onde lurer bak henne, men hun har satt ned sverdet så han kommer ikke frem. Og hun ser så rolig og fredelig ut til tross for at han er så nærme!

Jeg jobber mot å kunne beholde en slik ro innvendig når jeg har min overgriper i nærheten, enten det er fysisk eller psykisk nærehet.

Bare 5 kilo igjen til første store milepæl!!

Totalen viser minus 16 nå, og det er bare 5 kilo igjen til første store milepæl (under 100)! Jeg er så stolt av meg selv! :-) Jeg gjør det helt selv, ikke noe vidunderkur-opplegg eller gruppe/lege å rapportere til! Dette virker for meg, og jeg merker forandring innvendig også! Jeg har faktisk fått bedre selvtillit!

Dette med selvtillit er litt overraskende, for jeg har jo lest uttallige ukebladreportasjer om folk som har slanket seg til "et nytt og bedre liv", og jeg har tenkt "ja, ja, det er vel noe de har fått betalt av pilleprodusenten for å si til bladet", men nå merker jeg det jo selv. Jeg er fornøyd med egen innsats, og tar i mot andres ros/beundring lettere enn før. Og jeg kan lettere tro at jeg andre kan like meg, for jeg liker meg bedre selv.

Ellers merker jeg også at jeg orker mer, at jeg blir ikke så fort sliten. Og det er det aller beste med hele opplegget! Målet er å gli mer inn i mengden, å ikke skille seg ut på negativ måte med å være så mye større enn andre, og orke mindre, svette fortere osv.

Det er to negative ting: Jeg er sulten HELE tiden! Og jeg bekymrer meg litt for hvordan jeg blir seende ut når målet er nådd... får jeg masse løs hud på magen, "grevinne-heng" på overarmene, kommer puppene til å henge som slappe skinn helt ned til magen? Fremdeles ser jeg definitivt best ut med klær på!

Vekt oppdatering

Hmm, ser det har vært en lang sommer uten noen innlegg her, men som dere kan se på tickeren på siden, så har vekten krøpet nedover med ca 1 kg pr uke. Jeg er fremdeles på kur, men har ikke vært super streng i ferien. Jeg har spist is, men ikke hver dag, og ikke de aller største. Jeg har spist hotell-frokost i en hel uke, med smør på brødet! Og jeg har fortsatt med de vanlige middagene mine. Jeg har også drukket vin, men ikke hver dag og ikke i store mengder. I ferien var det endel bevegelse, i form av gåing, men ellers har jeg ikke trent noe. Orker ikke det når det er så varmt som det har vært!

Veier meg hver mandag, og denne mandagen (i går) hadde jeg ikke gått ned noe fra sist uke. :( Det var skikkelig skuffende!! Men jeg fortsetter kuren, så det må da komme seg av!

Tilbake på jobb

I dag begynte jeg på jobb igjen etter laaang tid borte! Først var jeg sykemeldt, så i barselpermisjon, så på ferie, og så bare ulønnet permisjon. Var ganske spent, men de var glade for å ha meg tilbake, og det var koselig. Så var det oppstartsproblemer selvsagt. PC'en ville ikke virke, og det ble mye styr før jeg fikk den til å virke. Har ikke fått gjort noe arbeid, bare fikset PC og ryddet i skuffer! Men det trengtes også, der var det gamle knekkebrød og kjeks, og sjokoladepapir fra min tid som overspisende i skjul!

Tror det kan bli litt fint å komme i gang med jobbingen igjen. Føle at jeg bidrar med noe utover å være mamma og kone.

Slanking er egentlig ganske enkelt!

Det handler i grunn om å få i seg færre kalorier enn jeg forbruker!

Men det krever en god del viljestyrke og konstruktivt fokus!

Jeg har tidligere prøvd både Nutrilett, Grete Roede, og min egen variant - spise som vanlig, men kutte ut godteriet. Alt har jo virket, men jeg har jo gått opp igjen etterpå også! Og så har det vært veldig lett å lure seg selv... Og det har vært skummelt å skulle miste "beskyttelsesdrakten" min.

Nå har jeg imidlertid bestemt meg for at beskyttelsesdrakten skal av - og det skal gå ganske fort! Ellers mister jeg bare motivasjonen! På to uker har jeg gått ned 4 kilo! Jeg erstatter alle måltider utenom middag med pulver eller bar, men i helgen spiser jeg også vanlig frokost. Og hvis jeg er på besøk spiser jeg det jeg blir tilbudt, jeg orker ikke sitte å se på at de andre spiser kake eller deilig middag. Det er ikke så ofte jeg er på besøk sånn, så det går i grunnen greit. Hvis jeg er veldig sulten kan jeg også ta meg et eple. Det har bare 87 kcal. Og jeg kjenner meg lettere i kroppen allerede, og det er deilig å ikke være så full i magen som når jeg spiser vanlig mat.

For å ikke gå lei veksler jeg mellom Noka, Nutrilett og Allévo. Noka har milkshaker som består av pulver og melk, og de smaker akkurat som en hvilken som helst milkshake. Nutriletts sjokoladeshake er ikke mye å skryte av, men det er den som selges på matbutikken. Allevo selges på apoteket, og har flere gode smaker. Men sjokoladevarianten var ikke noe særlig. Det ligner jo ikke sjokoladesmak i det hele tatt! :(

Miljøsinken Norge!

Det er helt utrolig at regjeringen vil finne ut hva som finnes av råvarer i Barentsområdet, med tanke på å utvinne olje og gass derfra. Har de ikke fått med seg noe om miljøvennlige energikilder?

Arbeiderpartiet er ute etter en ting, og selv SV lar seg følge med, - å sikre seg mest mulig penger til Norge, og miljøet er de ikke opptatt av!